Søren Christian Sommerfelt

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

Søren Christian Sommerfelt - Sogneprest og botaniker

Av Jan Dagfinn Monssen

Søren Christian Sommerfelt var sogneprest i Saltdal fra 1818 til 1824. I sin tid var Sommerfelt Norges ledende botaniker. Han var den mest allsidige botaniker i 1800-tallets første halvdel og det kom ingen senere som var mer allsidig. Han hadde et betydelig kjennskap til hele planteriket og han var den siste norske botaniker som hadde like god kjennskap til alle grupper av både høyere og lavere planter. Innen alle grupper; alger, sopp, lav, moser, karsporeplanter og blomsterplanter, beskrev han en rekke arter som nye for vitenskapen. Han gjorde en rekke forstudier til en norsk flora, men levde ikke lenge nok til å fullføre dette verk.

 

 

Bakgrunn

Søren Christian Sommerfelt ble født den 9.april 1794 på Toten. Han studerte naturvitenskap fra 1812 til 1814 ved universitetet i København og gjorde seg fordelaktig bemerket. Som 20-åring hadde han håp om å bli professor i botanikk ved den nye universitetet i Oslo. Da dette slo feil, studerte han teologi og ble cand.theol ved Det kgl. Frederiks universitet i Oslo i 1816 med karakteren laud. I mai 1818 giftet han seg med Jørgine Marie Krohn og i juni samme år tiltrådte han stillingen som sogneprest i Saltdal.

 

 

Junkerdalsura

 

S C Sommerfelt var den første som oppdaget det botaniske eldorado i Junkerdalsura i Saltdal. Ved siden av sin prestegjerning gjorde han naturhistoriske undersøkelser i prestegjeldet. I 1826 publiserte Sommerfelt et 330-siders verk på latin om nord-norsk botanikk: «Supplementum florae lapponica». I dette verket gav han en oversikt over vel 700 nord-norske plantearter.Flere av disse påviste han for første gang i Nord-Norge. Rent kvantitativt var Sommerfelts innsats formidabel. Han økte antallet plantearter kjent fra Nord-Norge med 692. Dette arbeidet viser hvilken grundig forsker og skarp iakttager han var.

 

 

Saltdalsbeskrivelsen

 

I 1827 fikk Sommerfelt utgitt sin «Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene». Dette verket inneholder en omfattende beskrivelse av Saltdals geografi, geologi med omtale av bergarter og mineraler, klima, fortegnelse over planter og dyr, et fascinerende kapittel om innbyggerne og oversikt over næringsveiene jordbruk, fiske, husflid og båtbygging. Spesielle dialektord er også gjengitt og forklart og et utmerket kart over prestegjeldet er tatt med.

 

Saltdalsbeskrivelsen dokumenterer at Sommerfelt var en fremragende forsker. Han var en glimrende iakttager og hans fremstilling var konsentrert, klar og nøyaktig. Saltdalsamfunnet er beskrevet i detalj uten subjektive eller fordomsfulle kommentarer til det som beskrives. Dette verket har derfor blitt stående som et viktig kildeskrift og er flittig benyttet av senere historikere. Det har blitt karakterisert som den beste historisk-topografiske beskrivelse fra Nord-Norge på denne tiden.

 

Det som gir verket særlig verdi er at det kan benyttes til å kaste lys over historien bakover i tiden. Utviklingen gikk langsomt opp gjennom århundrene med små endringer i leveforhold og driftsmåter i jordbruk og fiske. Verket har derfor gyldighet som beskrivelse av levekår i Nord-Norge helt tilbake til middelalderen.

 

 

Vitenskapelig innsats

 

Ved siden av sine to hovedverk publiserte Sommerfelt også flere mindre arbeider, ofte med arter som var nye for vitenskapen. Hans aller første artikkel var et bidrag til Norges ornitologi, mens resten av hans vitenskapelige produksjon var botanisk.

 

Sommerfelt var den første som så hvilke naturforhold som gav vestlandsfloraen sitt særpreg. Den vanlige forklaringen hadde vært at den store nedbøren hadde størst betydning, men Sommerfelt påpekte at det var de kjølige somre og milde vintre som gav opphav til den spesielle vestlandsfloraen. Dette har senere blitt den aksepterte oppfatning.

 

 

Sommerfeltia

 

Sommerfelt var en internasjonalt kjent botaniker og fikk i sin samtid hele tre ganger planteslekter oppkalt etter seg.

 

Da Botanisk Hage og Museum omkring 1980 skulle starte en nytt tidskrift, valgte de Sommerfeltia som tidsskriftets navn.

 

 

Presten

 

Sommerfelts enorme innsats som botaniker ble utført mens han hele tiden samvittighetsfullt arbeidet som prest i Saltdal, Asker og Ringebu. Sommerfelt var en dyktig prest og sjelesørger. Biskop Matthias Bonsach Krogh gav Sommerfelt uforbeholden ros for hans embetsførsel og karakteriserte han som en grundig og oppbyggelig predikant.

 

 

Sykdom

 

På en stor botaniseringsreise til Vestlandet i 1827 pådro Sommerfelt seg typhoidfeber som gav han en varig svekket helse og dårlig syn. Til tross for en svekket helse fortsatte han å botanisere og han arbeidet som sogneprest i Ringebu fram til sin død, 44 år gammel, den 29.desember 1838. I 1836 samlet han ledende skandinaviske botanikere i Ringebu og samlingen ble minneverdig fordi Sommerfelt oppdaget en til da ukjent gressart som ble kalt huldregress.

 

 

Æresbevisninger

 

Sommerfelt ble opptatt som medlem av Det kgl. norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1821, av Kgl. Physiographiska Sällskapet i Lund i 1826, Det medisinsk-botaniske selskap i London i 1828 og i Kgl. svenske Vetenskapsakademien i Stockholm i 1829.

 

 

Familie

 

Sommerfelt og hans kone Jørgine Marie fikk 10 barn sammen, 5 sønner og 5 døtre. Hun var gravid med deres 10. barn da han døde. Alene måtte hun ta seg av omsorgen for barna. Hun hadde ingen stor pensjon å leve av. Det fortelles at barna ble samlet rundt et stort bord for å lese lekser. På dette bordet stod et stearinlys. Noe mer hadde de ikke råd til. Men hun lyktes med å gi barna en god start i livet. Alle sønnene fikk høyere utdannelse og flere av dem fikk ledende stillinger og ble kjente personer i sin samtid.

 

 

Ambassadøren

 

Ambassadør Søren Christian Sommerfelt avduker bauta over sogneprest Søren Christian Sommerfelt i Junkerdalsura den 6.september 1997.

Et oldebarn av Sommerfelt er Søren Christian Sommerfelt, født 9.mai 1916. Han ble cand.jur i 1940 og begynte å arbeide i utenrikstjenesten i London i 1941. Han tjenestegjorde i FN og ble senere byråsjef og ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet. I 1970 - 72 ledet han den norske delegasjon ved forhandlingene om norsk EF-medlemskap. Han har vært Norges ambassadør i Geneve, Bonn,Washington D.C. og Roma. Han drev eget konsulentfirma i Washington, Sommerfelt Associates, som bl.a. utførte oppdrag for norsk næringsliv i USA. Høsten 1997 gav ambassadør Sommerfelt ut sine memoarer.

 

I september 1997 deltok han ved markeringen av åpning av ny E6 gjennom Saltdal og avduket en byste av sin oldefar ved Junkerdalsura.

 

Den kommunale vegen som går forbi det gamle kirkestedet på Saltnes er forøvrig navngitt etter sogneprest Sommerfelt.

 

Ambassadør Sommerfelt døde den 14.desember 2003.

 

 

 

Aftenposten den 29.12.1938.

BOTANIKEREN SØREN CHRISTIAN SOMMERFELT

Et hundreårsminne

Av professor Jens Holmboe.

 

For nøiaktig 100 år siden idag, døde på Ringebu prestegård i Gudbrandsdalen den mann som da gjennem en rekke av år hadde været Norges ledende botaniker. Det var Søren Christian Sommerfelt, som det siste tiår hadde været knyttet til denne bygd som dens sogneprest.

 

Aldri kom han til å virke i nogen akademisk lærerstilling som botaniker. Vi vet nok at dette hadde været hans mål, og vi vet også at det var ham en bitter skuffelse at dette ikke blev mulig. Men i de geistlige stillinger han efterhånden satt i - som sogneprest til Saltdalen fra 1818, som residerende kapellan til Asker fra 1824 og som sogneprest til Ringebu fra 1827 - hadde han ved siden av sin embedsgjerning fått gjort en videnskapelig innsats som gir ham plass blandt sitt århundres høiest fortjente norske botanikere.

 

Efter den fremragende unge forsker, professor Christen Smith 1816 var død på Kongofloden, kom en periode av stagnasjon og tilbakegang for all botanisk virksomhet her i landet. Især efter at også Smiths venn lektor M.R.Flor var død 1820. Selv om han ikke egentlig var nogen virkelig forskernatur, hadde han iallfall på flere måter vist initiativ og varm interesse. Efter Smiths død blev den botaniske undervisning ved Universitetet og ledelsen av Botanisk Have overtatt av zoologen professor Jens Rathke, som fra 1820 var eneste universitetslærer i botanikk, like til M.N.Blytt 1828 blev lektor (og 1837 professor) i dette fag. Vi skal ikke glemme Rathkes fortjenester på andre områder.Men som botanisk forsker har han selv intet utrettet, og meget lite blev også ellers i hans tid utrettet i norsk botanikk ved hans eller Universitetets tiltak.

 

I tiden fra Smiths død til Blytt for alvor kom i gang med den forskergjerning, som skulde komme til å bety så meget for botanikkens utvikling i vårt land, var Sommerfelt uten tvil den centrale skikkelse i norsk botanikk. En rekke solide arbeider sendte han efter hvert ut om norske og arktiske, høiere og lavere planter. Hans hovedverk er det store "Supplementum florae lapponicae" (1826), som først og fremst bygger på erfaringene fra Saltdalen. Det er et verk som gir langt mer enn titelen lover: en grunnleggende oversikt over hvad den nord-norske flora eier av lavere planter: moser, laver, sopp og alger, og dessuten verdifulle oplysninger om mange høiere planter. En stor mengde av de arter han optar var dengang nye for landet eller helt nye for videnskapen. Samme år utgav han også et verdifullt ekssikkatverk, en typesamling av norske blomsterløse planter.

 

Han gjorde også en rekke forstudier til en norsk flora, men levde dessverre ikke lenge nok til å få fullført dette verk.

 

Det var såvisst ikke noget dilettantmessig ved Sommerfelts forskning, - han stod helt på sin tids høide. En glimrende iakttager var han, og hans fremstilling var koncentrert, klar og eksakt. Det er helt ufattelig hvor meget han har kunnet opdage av merkelige planteformer i de prestegjeld, skjebnen bragte ham til. Som systematisk botaniker hadde han et sikkert blikk for det vesentlige og en sund, nøktern vurdering. Han brukte også flittig mikroskopet, hvad langtfra alle fagbotanikere gjorde på hans tid.

 

Sommeren 1827 foretok han en lengere studiereise til Vestlandet. Det viser sig at han i en for sin tid merkelig grad har hatt øiet åpent for hvilke naturforhold det først og fremst er som gir vestlandsfloraen dens særpreg. På denne reise la han også grunnen til den sygdom, som 11 år senere skulde legge ham i graven, bare 44 år gammel.

 

Hans rike plantesamlinger finnes nu i Universitetets Botaniske Museum.

 

Norske botanikere vil alltid med takk minnes den tungt veiende innsats han fikk gjort i en for vår videnskap særlig vanskelig tid. De vil også være enig om å beklage, at han ikke fikk anledning til å virke i en stilling, hvor han kunde brukt sin hele tid og arbeidskraft til videnskapelig forskning.

 

Jens Holmboe.

 

Jens Holmboe (1880 - 1943) ble i 1925 professor i botanikk ved Universitetet i Oslo.

 

Sogneprest Søren Christian Sommerfelts brev til prost Arnoldus Schytte

 

Saltdalen den 2.Marti 1820

 

For Provstens seneste af 13 Marti tilligemed Deres for mig hædrende Attest er jeg Dem meget forbunden, saameget mere ubehageligt var det mig at erfare, at De saa ganske misbilligede min Ansøgning som et - i det Mindste - Ubeskedenheds Foster. Dog havde jeg ikke troet, at den kunde vække dette Omdømme, naar Provsten selv kalder dette Kald et Promotions Kald, thi jeg har altid hørt, at naar man havde været 3 Aar i et saadant havde man Lov og Ret til at søge - derfor ikke sagt strax at faae - Forflyttelse, men maaske jeg heri har hørt Feil, og naar jeg skulde søge kunde det dog vel ikke være et Kald anslaaet til mindre end 400, især da i nærværende Tid Anslaaelserne i Almindelighed meget nærmer sig det Virkelige. Jeg havde forhen ogsaa anseet Laurvig for større, men da jeg kun har reist derigjennem,havde jeg ingen nøiere Kundskab, og ansaae derfor det Anførte for rigtigt, hvormed dog Folketallet ogsaa saa temmelig stemmer overens sc: noget over 2000. At jeg finder mig fornøiet her, som jeg baade har gjort og gjør, troede jeg ingen Grund var til at bie saa meget længere inden jeg søgte, naar jeg ikke var saa fornøiet, at jeg kunde bestemme mig til at ville blive for min meste Tid, men snarere modsat; thi af saadanne Kald som jeg i det første Decennium kan vente at faae, er der da kun meget faae, som jeg derfor just ønsker, og derfor troede jeg ikke at burde lade nogen Mulighed til eet af dem gaae forbi, da det dog kun koster en Ansøgning.

 

Endelig kan man jo gjerne med huuslig Lykke og Smag for stille Glæder leve fornøiet, og derfor dog have en ønskeligere udvortes Stilling i Sigte. Der er ellers ingen ivrigere Forfægter end jeg af den Sætning; at man kan leve lykkelig, hvor det er for Stedets Skyld, naar man er lykkelig inden Huuse og har tarveligt Udkomme; derfor har Provsten vist ikke heller hørt mig i nogen Maade klynke, men De kan dog troe, at naar man lever fjernt fra kjær Slægt og Venner, og der hengaar 1 - 2 Aar mellem hvergang man seer et dannet Mske hos sig, og der er en anden Udsigt, da har denne ogsaa meget behageligt ved sig.

 

Skjøndt Provsten fritager mig, naar De siger, at man for 30 Aar siden ikke hørte de Sørgeklager, som nu af søndenfra kommende Embedsmænd, der ansee Nordland, som et Deportations Sted[1], og ikke veed at forklare dette siden af at vor Tids unge Mænd tiltroe sig mere Værd og derfor Ret til større Fordringer, troer jeg dog at burde søge at forklare dette af andre Aarsager for i det Mindste at retfærdiggjøre nogle af hine. Provsten har vist bemærket, at der i denne Tid er langt andre Udsigter til Befordring for Geistligheden og især til Ansættelse for unge Theologer end forhen, hvorpaa jeg selv og endnu mer Eckhoff til Nærøen kan være et Exempel. Ligeledes er det Dem vist bekjendt,at man søndenfjelds har den falske Mening om Nordland, at det er et Siberien, og at dette er en Mening saa ganske almindelig, at de faae bedre Underrettede ikkun kan forandre den hos meget Faae. Før var jo en Candidat meget glad ved at blive personel Cap: hos en skikkelig Mand,skjøndt paa maadelige Vilkaar, og det ansaaes vist for en Lykke at komme til et af Finmarkens Missionskald. Rein fik jo efter flere Aars Søgen Kautokeino.

 

Nu byde derimod Præster i de behageligste Egne 1/3, ja 1/2 Deel af deres Kalds Indkomster for en personel Capellan og man har Kald i Nordland at gjøre frit Valg imellem. Jeg havde saaledes 5 uden de i det egentlige Finmarken. Heraf troer jeg da kan forklares baade hvorfor unge Mænd gjøre store Fordringer,og hvorfor de ansee Nordland, som et Deportations Sted saa længe indtil de af Erfaring have lært det Modsatte. Vælge de nu, da de i Kredsen af deres Bekjendte kunne have Vilkaar ogsaa i pecuniær Henseende fuldkommen ligesaa gode, at gaae til Nordland, da synes mig ikke kan være anden Grund end Haab om fortrinligere Befordring derfra igjen, og som dog vel i Almindelighed heller ikke er saa ubilligt.- Provsten undskylde denne min lange Peroration, da jeg saa nødig vil tabe noget i Deres Agtelse.

 

Fra Schubothe[2] følger herhos endelig Brev. Han siger han har skrevet før, men Brevet maa være forkommet. Han har nu været expedit mod mig siden; thi naar jeg regner med det forlorne Faar, da har han afsendt alt det Requirerte, og jeg kan vente en Pakke fra Trondhjem og en fra Bergen. Af mit Brev kan jeg derimod ikke se, at der var noget til Provsten i den, som er tabt siden den for os 3 fælleds Litteratur Tidende og Plums Efterretninger. Til Junghans[3] og mig for 80 rbd Schubothe siger han er Provsten Debitor for 44 rbd, som han beder mig afgjøre med Dem ifald De ikke skulde ville requirere mere. Ifald saa er, maa jeg bede Provsten tage mig god for dem saa længe. Dog da det fælleds Gods,det bekomne, det for Tiden tabte, og det som er nu underveis beløber sig til 23 rbd 3 Mark og er skrevet paa min Regning, saa faaer jeg derved 7 rbd 5 Mark til Bedste, som vel kan drages fra de 44 rbd. - Med sidste Post modtog jeg ogsaa fra Udgiverne en Subscriptionsplan paa et nyt Tidsskrift Hermoder, og tillige Anmodning at sende den omkring til Egnens dannede Mænd. Igjennem Hr.Junghans tager jeg mig den Frihed at tilsende Provsten den, og skulde De formode flere Liebhabere derude, er De nok af den Godhed at præsentere den og saa i sin Tid at sende mig den tilbage.

 

Provsten undskylde venligst Forglemmelsen af de nu hosfølgende Quitteringer. - Jeg har rigtig nok vidst at Sor: Hagerup er en Frænde af min Moder, men han er ellers mig ganske ubekjendt, da han kom til sit nærværende Opholdssted efterat jeg var reist hid. Om ogsaa Sagen før endes, kommer han dog vel ikke til at vende tilbage før Storthinget er endt? Nu har vist Provsten længe siden ønsket at jeg vilde holde op at rable engang. Med venligst Hilsen fra os begge er jeg

 

Deres høist forbundne

 

S.C.Sommerfelt

 

__________________________________________________________________

 

[1]I Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 var det i 6 Bog 13 Kap. 13 Artikkel inntatt en bestemmelse om forvisning til "Fiskerlejerne Norden Fjelds" som straff for "at ligge i et ont Levnet og avle Børn" med nære slektninger. Også for andre forbrytelser kunne man bli deportert nordover som straff. Denne reaksjonsformen opphørte omkring år 1800. (Utgivers anmerkning).

 

 

[2]Johan Henrik Schubothe (1761-1828) grunnla det første bokforlag i Norden. Forlaget gikk i 1909 inn i Gyldendal. (Utgivers anmerkning).

 

 

[3]Boye Lobes Junghans,f.1769-d.1841,sogneprest i Skjerstad 1808 - 1841. (Utgivers anmerkning)

 

 

 

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen