Rognan

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

Rognan

Av Jan Dagfinn Monssen

Tilblivelsen - Stedsnavnet

 

Ved slutten av siste istid for 9000 år siden var Saltdalen en fjord. Fjorden nådde helt opp til Storjord hvor strandlinjen lå 120 meter over dagens havnivå. Etterhvert som landet hevet seg, ble fjordbunnen gradvis til tørt land hvor elven gravde og forandret landskapet. Den gamle fjordbunnen ble planert og elven formet sandterrasser og sletter. Sandterrassene er elvekanter og kalles i Saltdal jarfall. Ordet jar eller jare betyr kant. Jarfallene viser hvordan elven har gravd og flyttet sitt løp.

Fra år 1200 til år 1500 var havets middelvannstand ved Rognan 3,5 til 4 meter høyere enn i dag. Høyvannstanden var 1,5 til 2 meter høyere enn middelvannstanden. Rognan sentrum ligger i dag ca. 4 meter over havets middelvannstand. Fjorden gikk altså for 800 til 500 år siden ved flo sjø ca. 2 meter over dagens sentrum.

For noen hundre år siden bestod Rognanområdet av elveaur og omflødde sand- eller grusholmer. Dette gav opphav til navnet Rognan som kommer av det norrøne hraun. Ordet hraun ble også brukt i formen rogn og hadde betydningen holme, elveaur eller jordrygg. Stedsnavnet Rognan betyr kort og godt grusholmene. Den vanlige preposisjonsbruken i forbindelse med Rognan er på. Det heter på Rognan, dvs. på grusholmene.

Fiskevågvannet er på illustrasjonene forbundet med fjorden. På den øverste er bare Høgbakken tørt land og fjorden gikk helt til Nestbyholmen.

Stedsnavnene Nestby og Os bekrefter oppfatningen av stedsnavnet Rognan. Stedsnavnet Nestby betyr den gård som ligger nærmest sjøen og stedsnavnet Os betyr elvemunning. Havet gikk en periode opp til Nestby som ligger ca 5 km sør for Rognan og gården Os ligger øst for elven rett overfor Nestby. Her gikk elvemunningen ut i sjøen. Området nord for Nestby kalles Nestbyholmen og var lenge et omflødd område.

 

Dette fotografiet fra begynnelsen av 1930-tallet viser at elva har oversvømt riksvegen gjennom Nestbyholmen. Folk måtte bli rodd over eller de måtte gå over Høyjarfallmoen på den gamle ferdselsvegen til Nestby.

Edv J Havnø (1869 - 1940) var en kulturforsker, arkeolog og naturforsker fra Rødøy. I tidsskriftet Håløygminne 1935 Bind 4 side 274 skrev Havnø i artikkelen "Dyr- og plantenavn i stedsnavnene":

 

"Rogn. Forekommer ofte som Rognan, men dette navn har i det tilfælde intet med træslaget. Det er altid en elveaur eller en morænerygg, enkelte ganger småskjær og holmer. Det synes betyde grynet, kornet, stenet."

 

Stedsnavnet Fiskevåg, hvor prestegården ligger ved Fiskevågvannet, vitner også om at havet en periode gikk hit. Fiskevågvannet var en bukt i fjorden; som sogneprest S C Sommerfelt skriver i sin Saltdalsbeskrivelse fra 1827. Det samme gjaldt Botnvatnet hvor det er påvist saltvann på bunnen. Det gamle stedsnavnet Jektbakken like ved Fiskevågvannet forteller også at vannet en tid var en del av fjorden og at selv jekter gikk inn her.

Ordet hraun eller rogn hadde også betydningen nakent fjell. Det nakne Fiskevågfloget, som også kalles Storfloget, har gitt navn til Rognlia, dvs. lia med det nakne fjellet.

Bebyggelsen i Rognangata gikk i gamle dager under navnet "Oppsåte". Dette kommer antakelig av såte som betyr å hope seg opp. Bebyggelsen var konsentrert slik bygninger av ulik størrelse stod tett inntil hverandre og fremstod som en opphopning av bygninger.

 

Den eldste beskrivelsen

 

Samemisjonæren Hans Skanke nevner Rognan i forbindelse med omtalen av Saltdal fra 1720 åra i Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ. Etter å ha bemerket at bunnen av Saltdalsfjorden kalles Rognen, forteller han at:

«Ellers står der i Rognen sjøboder eller nøster i hundrede tall som tilhører Saltdalens almue; som bor på begge sider av Saltdalselven.»

 

Utvikling

 

Etterhvert som Rognanområdet omkring år 1600 begynte å bli tørt land, så gårdbrukere og båtbyggere oppover dalen seg tjent med å etablere naust og sjøbuer i Rognanfjæra. Praktisk talt alle voksne mannfolk i Saltdal drev fiske og reiste til Lofoten hver vinter. Det var lettvint for dem å ha båt og sjøbruk liggende i naust og sjøbuer på Rognan.

I naustene bygde saltdalingene også båter og i fjæra ble det bygd store jekter. Peter Schnitler som var på Rognan i juni 1743, forteller at det da var to eller tre jekter under bygging i Rognanfjæra. Sjøbuene ble benyttet til oppbevaring av verktøy og redskap som ble brukt til båtbyggingen. Buene ble forøvrig brukt til overnatting av de som bodde lengst opp i dalen når de skulle til kirke.

 

Matrikulering

Selv om det ble etablert naust og sjøbuer og skapt aktivitet i Rognanfjæra, gikk det lang tid før det kom fast bosetting her og før området ble matrikulert. I skattemanntallet for 1701 er Rognan ikke nevnt. Av folketellingen fra 1801 går det fram at det bodde tre familier med tilsammen 17 personer på Rognan. I matrikkelen fra 1820 er Rognan omtalt som en husmannsplass under gården Fiskevåg.

S C Sommerfelt forteller i sin Saltdalsbeskrivelse fra 1820 åra at den innerste strand ved fjorden på gården Fiskevågs grunn ble kalt Rognan. Her bodde det kun noen husmenn og her hadde gjestgiveren sin krambu. Først i 1825 ble Rognanområdet utskiftet fra gården Fiskevåg og matrikulert.

 

 

Møteplassen

 

Rognan må snart ha utviklet seg til å bli en møteplass for handel og varebytte mellom saltdalingene og tilreisende fra kysten og nabobygdene. Hver lørdag utenom de faste fiske- og onnetider var det skikk å møtes på Rognan. Denne skikken var ifølge Sommerfelt veletablert da han var prest i Saltdal i 1820 åra. Dersom saltdalingene ikke kom seg til Rognan på lørdagene, forteller Sommerfelt, kom det snart en svær lengsel over dem.

Saltdalingene kom nedover til Rognan med storbåter og andre båter som de ville selge. I tillegg hadde de andre bruksting som var laget av skogsvirke. Det kunne være løsbord til å skifte inn i båter som var skadd, årer,auskar, bord til grinder og river. Noen kom med tjære og never til hustak. Alle disse tingene ble byttet bort mot fisk, rav og rekling, tran, egg, dun og andre varer som tilreisende kystboere kunne levere.

 

 

Båtpriser

 

I 1820 åra var prisen på en fembøring 176 kroner, en storåttring kostet 120 kroner og en liten åttring 80 kroner. Omkring år 1900 var prisen på en toroms båt 20 kroner og en treroms båt kostet 30 kroner.

Nordlandsbåtene ble tjærebredd med tjære som var blandet med harpiks, linolje og terpentin for at båtene skulle få en fin farge og gli lett i vannet. Båtene ble også malt. Det øverste bordet, ripa, ble grønnmalt med rød og hvit rand og stevnene var sorte. Den vakre nordlandsbåten som ble kalt en seilende skulptur, ville folk gjerne eie.

Selv om det var faste priser på båter, var det vanlig at det ble forhandlet om prisen både vel og lenge før handelen ble avgjort. Det var især prisen på tilleggsutstyr og eventuell utsmykning av båten som var gjenstand for harde forhandlinger. Tilleggsutstyr var seil og tauverk, smidde beslag , lanterner, ankere og kjettinger.

Den som solgte båten pleide å ta kjøperen med seg i sjøbua si for å få handelen endelig avgjort. Etterpå var det skikk å drikke båtkanne. Det hendte at dette ble gjort så grundig at det ble vanskelig for kjøperen å se leia. Skikken med å drikke båtkanne falt etterhvert bort.

 

 

Gjestgiveri og butikk

 

I første halvdel av 1800 tallet ble det etablert gjestgiveri og butikkhandel på Rognan. Her kunne folk få kjøpt kaffe, korn, salt, sukker, sirup, mel, malt, brennevin, hamp og lin samt manufaktur. De som drev handel forsøkte å tiltrekke seg kunder på forskjellig vis. Det var derfor vanlig at de handlende hadde en dunk tobakk på disken og hvem som ville fikk gratis tobakk å ha i pipa. Handelsvarene ble hentet fra Bergen med jekt. På Saltnes bodde familien Ellingsen som hadde flere jekter.

 

 

Klinkingen, luktene og lyset

 

Det fargerike arbeidslivet i Rognanfjæra med hammerslag og saging gav gjenlyd over hele Rognan. Bankingen fra klinkingen av båter gav en lyd som var karakteristisk for Rognan.

 

Den friske sjøluften fra fjorden blandet seg med lukt av tjære, tauverk, seilduk, maling og andre lukter fra hus og virksomheter. Fra bakeriet luktet det ferske bakervarer og fra slakterbutikken røykt kjøtt.

Naustene, sjøbuene og husene lå ofte med fasaden mot sjøen og baksiden mot jorder og utmark. Omkring 20 storbåtnaust lå i Rognanfjæra vendt mot sjøen. I fjæra foran naustene lå fembøringene på rekke og rad. Rognan hadde utsyn mot fjorden. Byggeskikken var slik at bygningene ikke fikk stenge for utsikten til fjorden. Folk skulle ha utsyn til lysets skiftende stemninger i naturen med fjord, fjell og himmel.

Rognan sentrum ca 1895. Midt i sentrum Bent Olai Monsens forretningsgård. Her var også postkontor og postskiltet med posthornet står over inngangsdøra. Skiltet til høyre på bygget viser at S.Hansen hadde sin forretning her. Skiltet på nabohuset til venstre viser at Ludvig K.Næstby som etablerte sin forretning i 1894, holdt til her. Gutten i forgrunnen midt i bildet er Håkon Marius Monssen.

 

 

Bent Olai Monsen

 

En av de første som begynte med handel på Rognan var Bent Olai Monsen fra Drageid. Han hadde butikk i egen gård som lå midt i det som er dagens sentrum. Bent Olai Monsen var også poståpner og hadde postkontor i sin forretningsgård. I tillegg hadde han en brygge som lå på det sted hvor Kulsethbrygga ligger i dag.

Etter storbrannen natt til 20.desember 1914 som la Rognans forretningsstrøk i ruiner, bygde hans to sønner, Håkon Marius og Johan, en ny forretningsgård i to etasjer i sentrum. Denne eiendommen ble solgt til Saltdal samvirkelag i 1916. Samvirkelaget drev sin virksomhet her helt til virksomheten ble overført til dagens bygg. Det gamle bygget gikk med i brannen i 1979.

Bent Olai Monsens brygge (I forgrunnen en motorkutter under bygging)

Bent Olai Monsen bygde privatbolig på Sandbakken og dette huset står fremdeles i Sandbakkvegen 12. Johan og Håkon Marius kjøpte omkring 1920 en jakt og drev en tid med oppkjøp av fisk i Lofoten. Fisken ble ført til Saltdal, tørket og solgt videre.

Håkon Marius Monssen var kommunekasserer i Saltdal fra 1910 til 1955. Han var i tillegg poståpner og han ble etterfulgt i disse stillingene av sine sønner Sverre og Bille Monssen. Sverre Monssen arbeidet på jernbanen etter å ha tatt realskole og teknisk fagskole. Under krigen ble han av sin far bedt om å arbeide på kommunekassen og han ble kommunekasserer i 1955. Sverre Monssen sluttet i stillingen som kommunekasserer i 1978 etter ca 40 års arbeid på kommunekassen.

Bille Monssen begynte å arbeide som assistent på postkontoret omkring 1935 etter at han var ferdig med realskole og handelsskole og overtok som poståpner i 1955. Han gikk av pga sykdom i 1970. Hans sønn Frode, arbeidet på postkontoret fra 1961 til 2002, bl.a. som landpostbud og poståpner. Jan Dagfinn Monssen, sønn av Sverre, drev egen advokatpraksis på Rognan i årene 1985 - 1991.

1907

Omkring år 1900 synes flere yrkeskategorier å være etablert på Rognan. Kaptein Widerøe som arbeidet for Norges Geografiske Oppmåling forteller dette i en beskrivelse datert 30.3.1907:

*Rognan er en samling dels av beboelseshus dels av naust og boder idet hele Saltdalen har sine båter og sjøbruk her. Der er to trange gater og flere smug hvor man til sine tider rent drukner i søle og lort - i det hele tatt må Rognan sies å være et stygt og urenslig strandsted.

Her er poståpneri,dampskipsanløp med brygge,telegraf- og rikstelefonstasjon og et hotell,Spørcks hotell. Rognan er sete for en sparebank,Saltdalens sparebank,her bor kommunelege, lensmannen dog på Rønningen,på østsiden av veien,og prestegården ligger på sydsiden av Fiskvågvannet. Her er 5 handelsmenn,så konkurransen er sterk, bøkker, urmaker, fotograf (om sommeren endog flere) og flere håndverkere. Skysstasjon er her ikke men skyss fåes på Spørcks hotell. I det hele har Rognan ca. 38 bebodde hus og 290 beboere.

Hver lørdag samles folk fra hele bygden her; omtrent likegyldig enten det er i slåtten eller hvor travelt det kan være,til Rognan må de.De avgjør forretningshandler,går ellers og driver,drikker seg fulle eller konsumerer rent uhyre mengder kaffe. Øl- eller brennevinsutsalg er her ikke; men drikkende saker er ikke vanskelig å få fatt på,ingen sier hos hvem,skjønt rimeligvis alle vet det. Ytterst sjelden blir dog noen mulktert for ulovlig øl- eller brennevinshandel.

Lørdagen er så å si obligatorisk fridag i Saltdalen,så folk der endog har uttrykket «rognankledd», ikke «søndagskledd». Folk oppe fra dalen ligger over i sine boder til søndag,ofte endog til mandag.

På Rognan er der dessuten kommunelokale et arbeidersamfunn med eget lokale. Arbeidersamfunnet har de siste år holdt et industrilotteri som har solgt lodder utover hele Nordland. Gevinstene har vært båter, saker fra Saltdalen trevarefabrikk (ved Russånes), -,sko o.l. Ved hver utlodning har det vært gevinster til en verdi av ca. kr.20.000.00. Nå later dog lotteriet ikke til å være så populært som det var til å begynne med.

Siden opprettelsen av ekserserplassen har Rognan gått fram i flere henseender; flere bevertningssteder er nå opprettet og drives iallfall om sommeren.

 

 

Folketall

I skattemanntallet for 1701 er Rognan ikke nevnt. Av folketellingen fra 1801 går det fram at det bodde tre familier med tilsammen 17 personer på Rognan. I år 1855 var 50 personer bosatt på Rognan og i 1875 var 102 personer bosatt her. År 1900 var 373 bosatt og i 1930 var 481 personer bosatt på Rognan.

Veksten i folketallet på Rognan fra omkring år 1900 hadde antakelig sammenheng med utviklingen i båtbyggingsindustrien. Omkring år 1900 kom motorene inn i fiskefartøyene til erstatning for seil som fremdrift. Båtene ble da større og tyngre og det førte til konsentrasjon av båtbygging i Rognanfjæra med etablering av to slippanlegg. Dette skapte ringvirkninger i form av lokale underleverandører og annen tjenesteytende næringsvirksomhet.

 

Bildet viser hvordan Saltdalselva har flyttet seg fra vest til øst.

 

 

 

 

(Første utgave av artikkelen ble publisert i Saltenposten onsdag 26.august 1998)

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen