Rødming

 

 

Hva er rødming? Ingen vet sikkert, men det kan ødelegge livet ditt.

 

Crimson tide

By Atul Gawande

The New Yorker

February 12.2001

 

 (Artikkelen er oversatt til norsk ved Jan Dagfinn Monssen og gjengitt noe forkortet.)

 

 

I januar 1997 ble Christine Drury ankerkvinne for kvelds- og nattnyhetene på Kanal 13 i Indianapolis. I nyhets- og snakkeprogrammenes verden er dette måten du får din start. (David Letterman begynte sin karriere på den samme stasjonen med å varsle helgeværet.) Drury arbeidet fra kl. 21.00 til kl. 05.00 med å presentere nyheter og etter midnatt lese nyhetsbulletiner. Hvis hun var heldig og det skjedde noe nytt i løpet av natten, kunne hun få mer tid til direkte sending enten fra studio eller fra åstedet for hendelsen. Dersom hun var veldig heldig, slik som en gang et tog sporet av, fikk hun fortsette med nyheten på morgensendingen.

 

Drury var 26 år gammel da hun fikk jobben. Helt fra barndommen i Kokomo, Indiana hadde hun ønsket å komme på fjernsyn og bli en ankerkvinne. Hun beundret nyhetsoppleserne for deres sikre fremtreden og holdning. På college tok hun hovedfag i telekommunikasjon og en sommer fikk hun jobb på Kanal 13. Et og et halvt år etter at hun hadde tatt eksamen, fikk hun jobb nederst på rangstigen som produksjonsassistent. Hun hadde ansvar for telepromteren, stilte inn kameraer og gjorde i alminnelighet det som hun ble bedt om å gjøre. Gjennom de to neste årene arbeidet hun seg opp til å skrive nyhetssaker og fikk så til slutt jobben som nyhetsanker for kvelds- og nattnyhetene.

Sjefene hennes så på henne som et lovende emne. Hun skrev nyhetene godt, hun hadde en stemme som var klar for fjernsyn og ikke helt tilfeldig hadde hun utseendet med seg. Hun var pen på en sunn amerikansk måte. Hun hadde perfekte hvite tenner, blå øyne, blondt hår og hun hadde lett for å smile.

 

Gjennom nyhetssendingene oppdaget hun at hun ikke klarte å slutte å rødme. Den mest likegyldige hendelse var nok til å sette rødmingen i gang. Hun kunne være i studio for å lese nyhetene og så kunne hun snuble i et ord eller forstå at hun snakket for fort. Nesten umiddelbart begynte hun å rødme. En følelse av elektrisk varme startet i brystet og strømmet oppover i nakken, ørene og hodet. I fysiologisk forstand var det bare en endring i blodstrømning. Ansiktet og nakken har et stort antall årer nær overflaten og de kan transportere mer blod enn årer av samme størrelse annetsteds. Når årene blir stimulert av visse nevrologiske signaler, vil de utvide seg mens andre perifere blodkar trekker seg sammen; hendene blir hvite og klamme mens ansiktet rødmer. For Drury var det mer urovekkende enn den fysiske reaksjonen at hun mistet åndsnærværelsen; hun kunne høre seg selv stamme. Hun fikk en overveldende trang til å skjule ansiktet med hendene, til å snu seg bort fra kamera, til å gjemme seg.

 

Så lenge Drury kunne huske hadde hun vært en rødmer og med sin bleke irske hud sto hennes rødming ut. Hun var den type barn som nesten automatisk rødmet av forlegenhet når hun måtte snakke i klassen eller lete etter en sitteplass i skolens kantine. Som voksen kunne hun rødme når det ble kø foran kassen fordi ekspeditøren måtte lete etter prisen på cornflakes og ved at noen tutet på henne når hun kjørte bil. Det kan synes underlig at en slik person ville plassere seg foran et kamera. Men Drury hadde alltid kjempet mot tendensen til sjenerthet. I den høyere skole hadde hun vært leder av heiagjengen, hun spilte på tennislaget og hadde blitt valgt til dronning på skoleballet. På universitetet hadde hun spilt tennis, drevet med roing og tok avsluttende eksamen Phi Beta Kappa. Hun arbeidet som servitør og som assisterende leder hos butikkjeden Wal-Mart. Hennes omgjengelighet og eleganse hadde alltid sikret henne en stor vennekrets.

 

Under sending i nyhetsstudio kom hun ikke forbi rødmingen. Når man ser på opptak av hennes nyhetssendinger om økning i trafikkforseelser, matforgiftning på hotell, en 12 åring med IQ på 325 som gikk ut fra college, er rødfargen klart synlig. Senere begynte hun å bruke høyhalsede gensere og et tykt lag med grønn dekkekrem. I tillegg ble hun sminket. Ansiktet ble litt mørkt men rødheten ble praktisk talt usynlig.

 

Likevel kunne seerne forstå at noe ikke stemte. Når hun nå rødmet – og hun rødmet i annenhver sending - kunne man se at hun ble stiv, blikket stirrende, bevegelsene hennes ble mekaniske. Hun snakket raskere og stemmeleiet steg. ”Hun var et dådyr fanget av lyskasterne”, sa en produsent.

 

Drury sluttet med kaffe. Hun prøvde pusteteknikker. Hun kjøpte selvhjelpsbøker for fjernsynsfolk og innbilte seg at kameraet var hunden hennes, en venn, moren. En tid prøvde hun å holde hodet på en bestemt måte, svært stille, mens kamera var på. Ingenting hjalp.

 

På grunn av arbeidstiden og den ytterst begrensede eksponeringen som en ankerkvinne for kvelds- og nattnyhetene får, er det en lite attraktiv jobb. Folk blir vanligvis i denne jobben for ett år for å perfeksjonere seg og så søker de seg videre til bedre stillinger. Men Drury kom seg ikke videre. ”Hun var definitivt ikke klar for å jobbe på dagtid”, sa en produsent på stasjonen. I oktober 1998, nesten 2 år i samme jobb, skrev hun i dagboken, ”Min følelse av å miste taket fortsetter. Jeg tilbrakte hele dagen med å gråte. Jeg skal på jobb og det føles som jeg ikke kan bruke nok Kleenex. Jeg kan ikke forstå hvorfor Gud skulle velsigne meg med en jobb som jeg ikke kan gjøre. Jeg må finne ut av hvordan jeg skal gjøre dette. Jeg vil prøve alt før jeg gir opp.”

 

- Hun prøvde makeup, medisin og terapi, deretter en mer drastisk behandling. -

 

Hva er dette særegne fenomenet som kalles rødming? En hudreaksjon? En følelse? Et slags vaskulært uttrykk? Vitenskapsmenn har aldri vært sikker på hvordan de skal beskrive det. Rødmingen er på samme tid fysiologi og psykologi. På den ene side er rødmingen ufrivillig, ukontrollerbar og utvendig som et utslett. På den annen side krever den tanke og følelse av hjernens høyeste orden. ”Mennesket er det eneste dyr som rødmer,” skrev Mark Twain, ”Eller har grunn til det”.

 

Høsten 1998 gikk Drury til en indremedisiner. ”Du kommer til å vokse deg ut av det,” fortalte han henne. Da hun presset han, gikk han med på å la henne prøve medisin. Det kunne ikke ha vært åpenbart hvilken resept som skulle utskrives. Lærebøker i medisin sier ikke noe om patologisk rødming. Noen skriver ut resept på valium ut fra antakelsen om at det virkelige problemet er angst. Andre skriver ut resept på betablokkere som sløver kroppens stressreaksjon. Atter andre skiver resept på Prozac eller andre antidepressiva. Den eneste terapi som har vist seg å ha en beskjeden suksess er ikke medisin, men en adferdsterapi - teknikk kjent som paradoksal hensikt – å få pasienter til aktivt å rødme i stedet for å unngå det. Drury prøvde betablokkere, antidepressiva og til slutt psykoterapi. Det ble ingen forbedring.

 

I desember 1998 var rødmingen blitt utålelig, hennes opptreden på skjermen var ydmykende, og karrieren var nesten ikke til å redde. Hun skrev i dagboken at hun var rede til å si opp. Så en dag søkte hun på internett etter informasjon om rødming, og leste om et sykehus i Sverige hvor leger utførte en kirurgisk behandling som kunne stanse rødmingen. Operasjonen innebar avskjæring av visse nerver i brystkassen hvor de går ut fra ryggraden for å føre opp til hodet. ”Jeg leste denne siden om mennesker som hadde nøyaktig samme problem som jeg, og jeg kunne ikke tro det,” fortalte hun meg. ”Tårene strømmet nedover ansiktet mitt”. Neste dag fortalte hun faren at hun hadde bestemt seg for å prøve kirurgi. Hr. Drury stilte sjelden spørsmål når datteren hadde gjort sine valg, men dette hørtes for han ut som en dårlig ide. ”Det sjokkerte meg virkelig,” minnes han. ”Og når hun fortalte moren om dette ble hun enda mer sjokkert. Det var i grunnen ikke mulig at hennes datter skulle reise til Sverige for å ta denne operasjonen.”

 

Drury var enig i å bruke litt tid for å lære mer om operasjonen. Hun leste de få artiklene hun kunne finne i medisinske tidsskrift. Hun snakket med kirurger og tidligere pasienter. Etter et par uker ble hun bare mer overbevist. Hun fortalte foreldrene at hun kom til å reise til Sverige, og da det ble klart at hun ikke lot seg avskrekke, bestemt faren seg for å reise sammen med henne.

Kirurgien er kjent som endoskopisk thorakal sympatektomi, ETS. Dette innebærer å avskjære fibrer i en persons nervesystem, en del av det ufrivillige eller ”autonome” nervesystemet som kontrollerer pusting, hjerterytme, fordøyelse, svetting og blant de mange andre grunnleggende livsfunksjonene; rødming. Mot baksiden av brystkassen på begge sider av ryggraden, som bløte hvite snorer, ligger de sympatiske hovedstammer som er adkomstveien hvor de sympatiske nervetrådene går før de går ut til individuelle organer. I begynnelsen av det tjuende århundre prøvde kirurger å fjerne grener av disse hovedstammene for alle slags lidelser: epilepsi, grønn stær, noen tilfeller av blindhet. For det meste gjorde eksperimentene mer skade enn gagn. Men kirurgene fant to uvanlige tilfeller hvor sympatektomi hjalp: den stanset brystsmerte hos pasienter som var vanskelig å behandle hos pasienter med fremskreden ikkeopererbar hjertesykdom, og den stanset hånd- og ansiktssvetting hos pasienter med hyperhidrose – ukontrollerbar svetting.

 

Fordi operasjonen innebar åpent bryst kirurgi, ble den sjelden utført. I senere år har imidlertid noen få kirurger, spesielt i Europa, begynt å gjøre operasjonen endoskopisk ved å bruke et instrument til å se i som stikkes inn gjennom små snitt. Blant dem var en trio i Gøteborg, Sverige, som la merke til at mange av hyperhidrose pasientene ikke bare sluttet å svette etter operasjonen men sluttet også å rødme. I 1992 aksepterte Gøteborggruppen en håndfull pasienter som klaget over invalidiserende rødming. Når resultatene ble omtalt i avisene ble legene oversvømmet med henvendelser. Siden 1998 har kirurgene utført operasjoner på mer enn 3000 pasienter med alvorlig rødming.

 

Operasjonen blir nå utført over hele verden men Gøteborgkirurgene er blant de få som har publisert sine resultat: 94 % av pasientene fikk en vesentlig reduksjon i rødmingen; i de fleste tilfellene ble den fullstendig eliminert. I undersøkelser gjort omkring 8 måneder etter operasjonen, angret 2 % pga bivirkninger, og 15 % var misfornøyd. Bivirkningene er ikke livstruende, men de er ikke ubetydelige. Den mest alvorlige komplikasjon som rammet 1 % av pasientene, er Horners syndrom hvor utilsiktet skade på den sympatiske nerven til øyet fører til en innsnevret pupill, nedhengende øyelokk og innsunket øyeeple. Mindre alvorlig er det at pasientene ikke svetter fra brystvortene og opp, og de fleste får en vesentlig økning i svetting på nedre del av kroppen som kompensasjon. (Et tiår etter å ha blitt operert for håndsvette viste en undersøkelse at andelen pasienter som var fornøyd med resultatet hadde falt fra 96 % til å begynne med til 67 %, hovedsakelig pga kompensatorisk svetting.) Omkring en tredjedel av pasientene fikk også en merkelig reaksjon kjent som smakssvetting forårsaket av visse smaker eller lukter. Og fordi sympatiske nervetråder til hjertet er fjernet får pasientene omkring 10 % reduksjon i hjerterytmen; noen klager over redusert fysisk styrke. Av alle disse grunner er operasjonen i beste fall en siste utvei, noe som ifølge kirurgene forsøkes bare etter at ikke - kirurgiske metoder har feilet. Når mennesker tar kontakt med Gøteborg er de ofte desperate. Som en pasient som hadde tatt operasjonen, fortalte meg: ”Jeg ville ha gjort det selv om de hadde fortalt meg at det var 50 % sjanse for å dø.”

 

Den 14.januar 1999 kom Christine Drury og hennes far til Gøteborg, en firehundre år gammel havneby på Sveriges sørvest kyst. Hun husker dagen som vakker og kald med snø. Det Carlanderska sykehuset var gammelt og lite med eføydekkede vegger og store buede doble tredører. Inne var det dempet belysning og stille; det minnet Drury om et fangehull. Først nå ble hun engstelig og undret seg over hva hun gjorde her, 9000 miles hjemmefra i et sykehus som hun visste nesten ingenting om. Likevel sjekket hun inn og en sykepleier tok en blodprøve for rutinemessige laboratorieprøver, kontrollerte at hennes sykehistorie var i orden, og tok imot betalingen som beløp seg til 6000 dollars. Drury betalte med et kredittkort.

 

Sykehusrommet var beroligende rent og moderne med hvitt lintøy og blå tepper. Christer Drott, hennes kirurg, kom for å møte henne tidlig om morgenen. Han snakket feilfritt engelsk med britisk aksent og var, fortalte hun, ytterst sympatisk: ”Han holder hånden din og er så medfølende. Disse legene har hatt tusenvis av disse tilfellene. Jeg ble bare glad i han.”

 

Klokken 9.30 samme morgen kom en sykepasser for å hente henne til operasjonen. ”Vi hadde nettopp gjort en reportasje om et barn som døde fordi anestesilegen hadde sovnet,” forteller Drury. ”Så jeg ba anestesilegen om ikke å falle i søvn og la meg dø. Han lo litt og sa OK.”

 

Mens Drury var uten bevissthet penslet Drott, i sterile klær, hennes bryst og underarmer med antiseptisk og la sterile lakener slik at bare underarmene vistes. Etter å ha følt seg fram til et sted mellom ribbena i hennes venstre armhule, stakk han et 7 mm hull med spissen av skalpellen; så presset han en kanyle med stor rørvidde gjennom hullet og inn i brystet. To liter karbondioksid ble pumpet inn gjennom kanylen slik at lungen ble presset nedover og bort. Deretter stakk Drott inn et resektoskop, et langt metallrør med et kikkhull, fiberoptisk belysning og en brenner på enden. Det er egentlig et urologisk instrument, tynt nok til å føres opp gjennom urinrøret. Ved å se gjennom linsen lette han etter hennes venstre sympatiske hovedstamme idet han passet på å unngå å skade hovedblodåren fra hjertet, og fant den glatte snorlignende strukturen som ligger langs begynnelsen av ribbena der de føyes sammen med ryggraden. Han svidde av stammen på to steder, over andre og tredje ribben og ødela alle nervetrådene til ansiktet unntatt de som leder til øyet. Deretter, etter å ha forvisset seg om at det ikke var noen blødning, trakk han instrumentet ut, satte inn et kateter for å suge ut karbondioksiden og la lungen utvide seg, og sydde snittet på en kvart tomme. Etter å ha flyttet seg til den andre siden av bordet, utførte han den samme prosedyren på høyre side av brystkassen. Alt gikk uten uhell. Operasjonen tok bare 20 minutter.

 

Hva skjer når du tar bort et menneskes evne til å rødme? Er det bare en kirurgisk variant av en dekkekrem som fjerner rødhet men ikke selvbevisstheten? Eller kan noen småbiter av perifere nervetråder virkelig påvirke selve individet? Jeg husker en gang som tenåring at jeg kjøpte solbriller med speilglass. Jeg mistet dem etter få uker men da jeg hadde dem på fant jeg at jeg var frekk og freidig og opptrådte litt tøffere. Jeg følte meg skjult bak disse brillene, mindre utsatt og på en måte friere. Kunne kirurgi være som dette?

 

Nesten 2 år etter Drurys operasjon spiste jeg lunch med henne i en sportsbar i Indianapolis. Jeg hadde spekulert på hvordan ansiktet hennes uten nervene som er ment å kontrollere fargen, så ut – ville hun se askegrå ut, skjoldet, unaturlig på noen måte? Faktisk er ansiktet hennes klart og litt lyserødt, ikke forskjellig fra før, sa hun. Likevel hadde hun ikke rødmet siden operasjonen. Av og til nesten tilfeldig har hun opplevd en fantasirødme; en tydelig følelse av at hun rødmer selv om hun ikke gjør det. Jeg spurte om hennes ansikt blir rødt når hun løper, og hun sa nei, selv om det vil skje dersom hun står på hodet. De andre fysiske forandringene syntes små for henne. Det hun merket best var at verken ansiktet eller armene svettet lenger, og magen, ryggen og leggene svettet mye mer enn før selv om det ikke var så mye at det plaget henne. Sårene, små til å begynne med, var helt borte.

Fra den første morgenen etter operasjonen, forteller Drury, følte hun seg forandret. En attraktiv mannlig sykepleier kom for å måle blodtrykket hennes. Ordinært ville hun ha rødmet idet han nærmet seg. Men noe sånt skjedde ikke. Hun forteller at hun følte det som om en maske hadde blitt fjernet.

 

Samme dag etter å ha blitt utskrevet testet hun seg selv ved å spørre tilfeldige mennesker på gaten etter veien, en situasjon som uten unntak hadde fått henne til å rødme. Nå gjorde hun ikke det; noe hennes far bekreftet. Og mer enn det, møtene føltes lette og ordinære uten et glimt av hennes gamle forlegenhet. På flyplassen, minnes hun, sto hun og faren i kø for å sjekke inn og hun kunne ikke finne passet. ”Så tømte jeg håndvesken på golvet og begynte å lete etter det, og det slo meg at jeg gjorde dette og jeg følte meg ikke skamfull,” forteller hun. ”Jeg så opp på min far og begynte bare å gråte.”

 

Hjemme igjen syntes verden ny. Oppmerksomhet føltes ukomplisert, ikke skremmende. Hennes vanlige indre monolog når hun snakket med andre (”La meg ikke rødme, ikke rødme, Gud jeg kommer til å rødme”) forsvant, og hun fant ut at hun ble flinkere til å lytte til andre. Hun kunne se på dem lengre også uten trang til å se til en annen kant. Hun måtte faktisk lære seg å ikke stirre.

Fem dager etter operasjonen var Drury tilbake på nyhetskanalen som ankerkvinne. Hun brukte nesten ikke makeup den kvelden. Hun hadde på seg en marineblå ullgenser, den slags varme klesplagg som hun aldri ville brukt før. ”Min innstilling var: Dette er min debut,” fortalte hun meg. ”Og det gikk glimrende.” Senere fikk jeg se noen opptak av hennes sendinger fra de første ukene etter operasjonen. Jeg så henne rapportere fra drapet på en lokal pastor ved en fyllekjører, og skytingen av en nittenåring ved en sekstenåring; hun var faktisk mer naturlig enn hun noensinne hadde vært. En sending især gjorde inntrykk på meg. Det var ikke hennes faste nyhetsbulletin men et public service program kalt ”Les Indiana Les”. I seks minutter direkte sending en februarmorgen ble hun vist mens hun leste en historie for en gruppe høyrøstede åtteåringer samtidig som budskap som oppmuntret foreldre til å lese for sine barn rullet over skjermen. Til tross for kaoset med barn som gikk omkring, kastet ting, stakk ansiktene opp i kamera, holdt hun ut og beholdt fatningen hele tiden.

 

Drury hadde ikke fortalt noen om operasjonen men kollegene la med en gang merke til en forandring med henne. Jeg snakket med en produsent ved tv-stasjonen som sa: ”Hun fortalte meg bare at hun skulle dra på en tur med faren, men da hun kom tilbake og jeg så henne på skjermen igjen, sa jeg: ”Christine! Det var utrolig!” Hun så forbløffende komfortabel ut foran kamera. Man kunne se selvtilliten komme gjennom tv-skjermen til forskjell fra før.” Innen noen måneder fikk Drury jobb som prime-time reporter på en annen stasjon.

 

Noen småbiter av nervetråder til ansiktet hennes og hun var forandret. Det er en underlig oppfatning fordi vi tenker på vårt egentlige selv som forskjellig fra slike legemlige detaljer. Hvem har ikke sett et foto av seg selv eller hørt stemmen sin på bånd og tenkt: Dette er ikke meg? Brannskadde pasienter som ser seg selv i speilet for første gang – for å ta et ekstremt eksempel – føler seg helt typisk fremmed for sitt utseende. Og likevel blir de ikke bare vant til det; den nye huden forandrer dem. Den forandrer måten de forholder seg til folk, hva de forventer av andres blikk. En sykepleier fortalte meg en gang at de sikre blir engstelige og bitre, de svake blir overlevende med fremskutt hake. På samme måte hadde Drury opplevd sin snubletråd - rødming som noe helt utenfor seg selv, ikke ulik en brannskade eller ”rød maske”, som hun kalte det. Likevel stakk det så dypt i henne at hun var overbevist om at det forhindret henne i å være den personen hun var ment å være. Så snart masken var fjernet, virket hun ny, modig, ”fullstendig forskjellig fra før.”

Men hva med personen som hele livet hadde rødmet og fryktet rødming og hadde blitt forlegen og selvbevisst ved det minste granskende blikk? Den personen, oppdaget Drury, var fremdeles der.

 

En kveld gikk hun ut på middag med en venn og bestemte seg for å fortelle han om operasjonen. Han var den første personen utenfor familien som hun fortalte det til, og han ble forferdet. Hun hadde tatt en operasjon for å fjerne evnen til å rødme? Det forekom han å være forkvaklet, sa han, og hva verre var, forfengelig. ”Dere mediafolk vil gjøre hva som helst for å fremme karrieremulighetene,” husker hun at han sa.

 

Hun gikk hjem oppløst i tårer, sint, men også krenket mens hun spekulerte på om det var en sær ting å ha gjort. I de følgende uker og måneder ble hun mer og mer overbevist om at hennes kirurgiske behandling gjorde henne til en svindler. ”Operasjonen hadde ryddet vei for meg til å bli den journalisten jeg hadde utdannet meg for å bli”; sier hun, ”men jeg følte meg utrolig skamfull over at jeg var nødt til å fjerne mine problemer på en slik kunstig måte.”

 

Hun ble engstelig for at andre skulle finne ut om operasjonen. En gang spurte en kollega som prøvde å finne ut hva som nøyaktig var forandret med henne, om hun hadde slanket seg. Idet hun smilte svakt, svarte hun nei, og sa ikke mer. ”Jeg husker hele tv-stasjonen dro på picnic søndagen før Indy 500, og jeg tenkte for meg selv hele tiden, å la meg være med uten at noen sier, ”Hei, hva har skjedd med rødmingen?” Det var akkurat samme forlegenheten som før, fant hun ut, bare det at den nå kom av fraværet av rødming og ikke av det at hun rødmet.

 

På skjermen begynte hennes forlegenhet å distrahere henne igjen. I juni 1999 begynte hun i sin nye jobb men det var ikke planlagt at hun skulle gå på sending før om to måneder. I denne perioden ble hun usikker på om hun ville tilbake på tv. En dag den sommeren dro hun ut med tv-teamet som dekket en stormskade i nabobyen hvor trær hadde blitt rykket opp med roten. Hun fikk trene på å stå foran kamera. Hun er sikker på at hun så bra ut, men det var ikke hva hun følte. ”Jeg følte at jeg ikke fortjente å være der,” sier hun. Et par dager senere sa hun opp.

Mer enn et år passerte etter dette og Drury brukte tiden til å få livet sitt tilbake på sporet. Arbeidsledig og skamfull trakk hun seg tilbake, hun møtte ikke noen og tilbrakte dagene med å se på tv fra sofaen og ble stadig mer deprimert. Bare gradvis begynte ting å forandre seg. Hun begynte mot alle sine instinkter å innrømme til venner og tidligere kolleger hva som hadde skjedd. Til hennes overraskelse og lettelse fikk hun støtte fra nesten alle. I september 1999 startet hun til og med en organisasjon, Røde Maske Stiftelsen, for å spre informasjon om kronisk rødming og skaffe et felleskap for de som lider. Å avsløre hemmeligheten syntes endelig å la henne kunne komme videre.

 

Den vinteren fant hun en jobb i radio i Indianapolis som syntes fornuftig. Man kunne høre henne lese nyheter hver dag om morgenen på to radiostasjoner og om ettermiddagene trafikknyheter for disse to og flere andre stasjoner. Denne våren hadde hun begynt å få selvtilliten tilbake og begynte å søke jobb på tv-stasjoner. Den lokale Fox-stasjonen ansatte henne som vikar. I begynnelsen av juli ble hun tilkalt i siste øyeblikk for å dekke trafikken på stasjonens 3 timers morgensending. Det var et av disse frokostprogrammene med to kvitrende mann/kvinne-programverter i stoppede stoler med store kaffekanner. Hver halve time eller der omkring ville de henvende seg til Drury for en tominutters trafikkrapport. Hun sto foran en serie projiserte bykart, klikket seg gjennom dem og beskrev forskjellige bilulykker og veisperringer man måtte se opp for. Nå og da ville programlederne småprate litt om at hun ikke var den faste trafikkjenta, noe som hun håndterte komfortabelt, leende og spøkende. Det var spennende, sier hun, men ikke lett. Hun kunne ikke unngå å føle seg litt forlegen og spekulerte på hva folk ville tenke når hun kom tilbake etter et langt fravær. Men følelsene overveldet henne ikke.

 

Vi ønsker til sist å vite om hennes problemer var fysiske eller psykiske. Men det er et spørsmål som er like umulig å svare på som om rødming er fysisk eller psykisk – eller for den del om et menneske er det. Alle er begge deler, uadskillelig selv for en kirurgs kniv. Jeg har spurt Drury om hun har noen anger etter operasjonen. ”Ikke i det hele tatt,” sier hun. Hun kaller til og med operasjonen ”min helbredelse”. Samtidig legger hun til ”Folk må vite at operasjonen ikke er alt”. Hun har nå nådd det som hun beskriver som den gylne middelvei. Hun er fri fra mye av den intense forlegenheten som rødmingen forårsaket, men hun aksepterer at hun aldri vil bli helt fri for den. I oktober ble hun en frilans deltidsreporter for Kanal 6 i Indianapolis. Hun håper at jobben vil bli en heltidsjobb. ”Du skjønner at jeg har ikke et ansikt for radio”, sier hun.

Jan Dagfinn Monssen