Kafeliv og lek

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

Kafeliv og lek i Rognangata

Av Jan Dagfinn Monssen

Omkring år 1900 ble det etablert to kaféer på Rognan. Der samlet folk seg; både de som skulle handle og andre besøkende. For de som kom til Rognan en kald vinterdag etter å han reist nedover dalen i mange timer,gjorde det godt med en varm kopp kaffe. Også de som drev og bygde båter i fjæra hadde glede av ei kvilestund med en kopp kaffe.

 

Den første tida det var kafédrift på Rognan,var prisene svært lave. For 13 øre fikk man to kopper kaffe med et brød til hver. Dette førte til at enkelte ble kjent for sin kaffedrikking. De ivrigste kunne helle i seg 15 - 20 kopper de timene de var på Rognan. Det var en vanlig oppfatning at det var best å kjøpe seg kaffe tidlig på dagen. Lenger ut på dagen kokte kaféeierne på gruten og tilsatte sikori. Dette falt ikke i smak.

 

I 1920 og 30 åra ble strandstedet Rognan kjent for sitt kafeliv. Det ble etablert kafeer som Spørcks Kafé, Føniks Kafé og Ekmanns Kafé. Samvirkelaget hadde kafé allerede fra 1916. Den første tiden hadde denne kafeen bare åpent på lørdager men fra 1921 var det full drift. Forløperen til Saltdal samvirkelag, Saltdal Innkjøpslag, hadde fra stiftelsen i 1912 drevet med lørdagskafe i butikklokalet. Det ble også drevet kafé av Frida Olsen og Berntine og Kaspara Jensen fra Saksenvik i Søren Hansen-gården. Denne kafeen var det NSB som etablerte i forbindelse med jernbanebyggingen under krigen. Etter krigen startet Åsta Hansen kafé i Åsbrinkgården.

 

De fleste kafeene lå i bygningenes annenetasjer slik at det fra vindusbordene var godt utsyn over Rognangata. Trappene opp til kafeene var smale og bratte.

 

Kafeene hadde lang åpningstid. På hverdager fra kl.08.00 til kl.21.00. På søndagene åpnet kafeene kl.12.00. For de ansatte ble det lange arbeidsdager. Før åpning skulle det fyres i ovner og klargjøres for servering og etter stengetid skulle det ryddes og vaskes i lokalene.

 

Det ble servert et bredt utvalg av kaker. Det var wienerbrød og hvetebrød fra bakerne Spørck og Helmer Johansen og berlinerboller fra baker Hans Krane. Krinalefser ble kjøpt fra Hemnesberget. En spesialitet var de såkalte funkiskakene. Dette var skuffekaker som hadde lyserød glasur med litt sjokolademarmorering. En type runde hvetebrød med sukker på ble kalt Torbergbrød etter en mann fra Langset som het Torberg. Han kjøpte alltid denne sort kake. Brus og øl fikk man også kjøpt. Både vørterøl og det alkoholholdige Landsølet ble solgt.

 

Det var billig å gå på kafé. En kaffekanne med to kopper kaffe kostet i 1930 åra 15 øre og en kake kostet 5 øre. For kun 20 øre fikk man god servering. Det var derfor vanlig at folk som hadde vært og drukket kaffe, kom tilbake igjen og drakk kaffe på nytt dersom de på veg ut fra kafeen møtte kjenninger.

 

De som arbeidet med båtbygging i Rognanfjæra brukte å gå på kafé i mattiden midt på dagen. Især brukte de å gå på Koop-kafeen. Når det var sommer og godt vær satt de ofte ute i Rognangata etter å ha vært på kafé.

 

Rognan 26.juli 1937 (Kronprins Olav og Kronprinsesse Märtha; til høyre stortingsmann Arnt Krane. Bak Olav skimtes Saltdals ordfører Støre.) Saltdal samvirkelags bygning ble reist av Johan og Håkon Marius Monssen og solgt til Samvirkelaget i 1916.

Kafegjestene betalte som regel kontant for serveringen, men noen skrev. Betaling skjedde først etter at kaffen var drukket. Folk slo da med teskje på koppen og så måtte betjeningen komme og ta imot betaling. Da krigen kom og det var utrygt pga. av faren for tysk bombing, begynte man å kreve betalt idet kaffen ble servert. Dette reagerte folk negativt på. Betjeningen måtte da forklare at de ikke kunne stå å ta imot betaling fra alle gjestene dersom bombealarmen gikk. Etterhvert ble dette godtatt.

 

Det var lite penger blant folk og dette merket betjeningen på kafeene på den måten at folk hadde vanskelig for å gi fra seg pengene når de skulle betale for seg. De holdt gjerne lenge på pengene før de leverte dem fra seg. Driks fikk serveringspersonalet sjelden. Men det hendte at de fikk noen øre av og til. Disse pengene ble da lagt i en skål og på lørdagen kjøpte de godter som ble fortært om kvelden når den lange arbeidsdagen var slutt.

 

Noen hadde stamkafeer som de holdt seg til, men de fleste besøkte alle kafeene. Forretningsdrivende som Håkon Næstby og Ole A.Oldereid kom ofte med kunder på kafé.

 

Det var som regel jevnt med folk gjennom dagene. På kveldene kom ungdommen gjerne ut på kafeene.

 

Lørdagen var den store kafedagen. Denne dagen kom folk fra hele bygda til Rognan og gikk på kafé. Da var det fullt på alle kafeene fra de åpnet og til butikkenes stengetid. Folk møttes i Rognangata og stod gjerne her og pratet før de gikk opp på kafeene. Biltrafikken på gamle riksveg 50 måtte som regel svinge utenom de som stod midt i gata og snakket sammen.

 

Å møtes i Rognangata på lørdagen,var en gammel skikk. Søren Christian Sommerfelt forteller at skikken var veletablert allerede i 1820 åra. Dersom saltdalingene ikke kom seg til Rognan på lørdagen, kom det snart over dem en stor lengsel skriver Sommerfelt.

 

På søndagene var det også mange kafegjester når lokalbåtene Adelsteen og Skjerstad la til kai. Da kom det mange mennesker som tok seg en tur til Saltdal for å besøke slekt og venner eller bare for å se seg om. De fremmede spurte ofte to ganger om prisen på kaffe og kake. De kunne ikke tro at det var så billig.

 

Også fergetrafikken mellom Langset og Rognan førte til omsetning for kafeene. De som skulle videre med bil stoppet ofte på Rognan og gikk på kafé før de kjørte igjen. Da ferga hadde lagt til kai, ble det som regel raskt fullt på kafeene. Det kunne hende at det ble for lite kaffe og folk måtte vente mens det ble kokt mer. Ventetiden var ikke populær.

 

Da som nå kunne det komme vanskelige gjester på kafeene. En av Rognans fruer som ville være finere enn folk flest,oppdaget en dag at noen utenbygds ungdommer satt og spilte kort i et hjørne på kafeen. Hun gikk da straks inn på kjøkkenet til betjeningen og klaget. Betjeningen som ikke hadde sett kortspillet, ba da ungdommene om å slutte med spillet og det gjorde de.

 

Neste dag kom lensmann Christensen opp på kafeen og forhørte seg om kortspillingen. Da betjeningen ikke hadde visst om at det skjedde, gjorde han ikke noe mer med saken.

 

Blant ungdom i 1950 og 60 åra var Spørck-kafeen mest populær. I 1930-åra fikk hjørnet på Spørckgården som vendte ut mot sentrum i Rognangata, betegnelsen Penglaushjørnet. Her samlet de seg for å prate; alle som gikk arbeidsledige.

 

Opprinnelig ble kafeen drevet av Otto Spørcks mor, Matilde Spørck, og Otto overtok kafedriften da han kom hjem fra USA i 1930 åra. Otto Spørcks kafé hadde en meget god beliggenhet i andreetasjen i Spørckgården. Fra vindusbordene hadde man oversikt over hele Rognangata. Kafeen ble et samlingssted for ungdom.

 

Dette var den første kafeen som fikk installert jukeboks, noe som skjedde omkring 1960. Kafeen begynte også først på 60-tallet å servere en varmrett som ble populær blant ungdom; pølse og potetstappe. Denne retten ble inntatt med coka cola til tidens popmusikk som var glad og upolitisk. Det gikk helst på Cliff og Elvis; Lucky Lips og Good Luck Charm.

 

Når Otto Spørck i mai hvert år begynte med langåpent til kl.22.00, var dette en begivenhet ungdommen så fram til. Kafeen hadde også et spill som var svært populært. I en bordlignende kasse med glasslokk var det figurer med hocky-kølle som kunne beveges med et ratt fra hver side for å slå en kule i et mål. Midt på 1960 tallet fikk også Samvirkelagets kafe jukeboks, og ungdommen trakk da mer hit på kveldstid.

 

Rognangata med butikker, kafeer, smug og forskjellige virksomheter var et yndet tilholdssted for de unge. Om sommeren var det populært å ligge på kaia og fiske sei, torsk og flyndre. Av og til ble det klatret under kaia og balansert på sleipe planker for å finne den beste fiskeplassen. Hvis man var heldig å få sild til agn hos fiskehandler Willy Sund, ble fangsten god.

Rognan 1961 - Byggingen av Samvirkelaget

Dersom det ble utført ærender av forskjellig slag, kunne det vanke pølsesnabb hos Arne Eriksen, wienerbrød hos Helmer Johansen eller brunsukker hos Kressn på Næstbybutikken.

 

Et sikkert vårtegn i Rognangata var at guttene begynte å kaste på stikka. Især ble de store femøringene brukt til dette formål. Når det ble mange nok som deltok, kunne det bli en stor pott; opptil 20 kroner og her kunne det være vekslet inn sølvpenger. Den som tilslutt,etter ofte å ha lappet mange ganger, lå nærmest stikka, fikk førsteretten til å riste pengene i neven, kaste dem opp i lufta og velge krone eller mynt. Så gjaldt det å plukke opp gevinsten før nestemann fikk gjøre det samme med det som lå igjen.

 

Tomta hvor Samvirkelaget nå står var fotballbane hele sommeren. Da riksvegen ble lagt om i 1956/57, nåværende Kirkegata, medførte biltrafikken en del flatkjørte fotballer. Samvirkelagets nybygg gjorde slutt på denne fotballsparkingen først på 60-tallet.

 

Krokketspill var også en vanlig beskjeftigelse. Det har vært en gammel tradisjon å spille krokket på Rognan; både blant voksne og barn. Allerede på begynnelsen av århundret var det krokketspill nedenfor kirkebakken. I 1950 åra var det krokketspill på Alv Kranes nedlagte potetåker som lå rett overfor Normannbygget på det området som er kommunal park. Også i bakgården til Bille Monssen og bak meieriet ble det spilt krokket.

 

Rognanfjæra med båtbyggere på rekke og rad fra Drageslippen til Bordevichslippen innbød til mange opplevelser og rike sanseinntrykk for gløgge unger. Det var mye å utforske ombord på båter og i naust. Fargerike former, spennende lukter, lys og skygge. På slippene kunne man også få låne robåt slik at havneområdet kunne undersøkes. Om somrene kom fiskebåter fra hele Nord-Norge til Rognan for ettersyn og det skapte ekstra liv og røre.

 

Rognangata 1955. Vi ser mange kjente rognanfolk her. Midt i bildet ser vi de tre guttene Sverre Hansen, Terje Brenne og Hans Helmer Johansen. Til høyre ser vi tre av Saltdalskameratenes kjente fotballspillere; keeper Rolf Olsen med sin karakteristiske skyggelue, Per Henrik Bakke med ryggen til oss og Frode Øines med sykkel.

 

Om vinteren var det vanlig å leke politi og røver om kveldene. Ungdomsflokken ble delt i to lag. Det ene laget var politi og det andre laget var røvere. Lagene ble tilfeldig sammensatt ved at man stilte seg på en rekke og så fikk en person i oppdrag å telle til 10. Det ble talt pole-en,pole-to osv. til pole-ti. Derved var en politi utpekt og slik gikk det videre inntil flokken var delt i to.

 

Røverne fikk noen minutter til å gjemme seg i smug, bak kasser, på tak, under buer eller et annet av de mange gjemmestedene som fantes. Når politiene fant røvere ble disse plassert i kjellernedgangene til butikkene i Rognangata. Disse kjellernedgangene ble kalt fengsel. Spesielt var kjellernedgangen til Søren Hansen-gården populær som fengsel. Denne kjellernedgangen hadde en bratt trapp og oppe var det rekkverk av jern. Det var derfor lett for fangevokterne å holde røverne på plass i fengslet til alle var pågrepet.

 

Rømning lyktes av og til, især når vokterne ble distrahert av andre røvere. Som regel gikk det imidlertid ikke lang tid før alle røverne var på plass i fengslet. Da ble det røvernes tur å være politi.

 

Om vinteren var det også populært å henge bak på bussen. Rutebilen hadde stoppested ved Fredrik Monsens butikk og når ettermiddagsbussen kjørte videre, kunne man holde seg fast i bakre støtfanger. Dersom man hadde glatte sko, var dette en yndet sport. De fleste våget ikke å henge på så lenge, men slapp taket før bussen kom opp i fart. De dristigste kunne henge på til realskolen, men så var det stopp. To unggutter som var veldig dristige, hang en gang på helt til Vensmoen. Problemet med å få skyss tilbake til Rognan løste de ved å følge elva og seile på isflak.

 

Skøytebaner fant man på vannansamlinger som frøs til is. Bak det gamle Kranebakeriet og bak huset til Ole Andreassen hvor Parkvegen barnehage holdt til, var det forsenkninger hvor det samlet seg vann som frøs til is. Især isen bak huset til Andreassen ble brukt til skøytebane.

 

Rognanområdet var på denne tiden ikke planert til boligtomter og parkeringsareal. Forsenkningene hvor vannet samlet seg var spor etter det opprinnelige landskapet fra den tiden Rognan bestod av omflødde grusholmer.

 

I den tiden da slakting av dyr foregikk i vesterfjæra, var det enkelte som syntes det var spennende å følge med på dette. På Rognan hadde folk husdyr som sauer og kyr til ut på 1960 tallet. Den siste sauebonden avviklet sin virksomhet i 1970.

 

Når det ble slaktet i vesterfjæra ble slakteavfallet bare kastet i sjøen. En gang lå det en stor kuvom og fløt i fjæra. En guttunge, en såkalt «blåsar», fant ut at han kunne bruke vomma til seilas. Han kom seg opp på vomma og padlet helt til jernbanekaia til tross for at han ikke var svømmedyktig.

 

Rognlia var også et område som ble brukt til lek. Her kunne man leke krig blant tyskernes etterlatte maskingeværstillinger og tunnelanlegg.

 

Fotbalklubben Saltdalskameratene var en viktig institusjon for ungdommen. Klubben hadde lag som hevdet seg godt i konkurransen med lag fra nabodistriktene.

 

Saltdalskameratene: Guttelaget 1964

Første rekke fra venstre:

Jan Dagfinn Monssen, Bjørnar Nestby, Fredrik Monsen, Knut Kristiansen, Leif Viktor Olsen

Andre rekke fra venstre:

Kjell Bjørnstrøm, Alf Sture Vik, Jon Ivar Karlsen, Nils Eriksen, Tor Sundby, Jan Erling Håkonsen

 

 

 

(Teksten Kafeliv ble publisert første gang i Saltenposten onsdag 26.august 1998)

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen