Gustav Peter Blom

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

Gustav Peter Blom - Reise i Nordlandene

Av Jan Dagfinn Monssen

Bemerkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827.

 

Af Gustav Peter Blom, Amtmand i Budskeruds Amt og Hoved-Matriculerings-Commisair.

 

Gustav Peter Blom, 1785 - 1867, var jurist, politiker og topografisk forfatter. Blom var representant på den grunnlovsgivende forsamling på Eidsvoll i 1814 og ble senere innvalgt på Stortinget i flere perioder. Som stortingsmann foreslo han i 1836 opprettelse av damskipsforbindelse mellom Trondheim og Hammerfest, noe som skjedde året etter. Blom gav ut flere betydelige verk, bl.a. om Norges statsforandring i 1814.

Hans viktigste bok var imidlertid hans beskrivelse av sin reise gjennom Nord-Norge i 1827. Verket tar til med beskrivelse fra Bergen stift og omhandler deretter over 290 sider Nordlandene før det avsluttes med en beskrivelse av Lappland og reise gjennom Sverige. Kapitlene om Nordlandene omhandler beskrivelse av landsdelens natur, næringsveier, fiskeri, jakt, samene, sjøfart og handel. Bodø og Tromsø er viet egne kapitler.

 

Også nordlendingens karakter og skikker er gitt et eget kapittel. Her er også beskrivelse av byggeskikk, reisevirksomhet og antikviteter (severdigheter/ kulturminner).

 

Å reise i Nordlandene i 1827, var ikke enkelt. Om dette forteller Blom på side 213 og 215:

 

Da i Nordlandene ingen landeveier er, og ingen kunne bli, skjer alle reiser og alle varetransporter til sjøs. Når jeg sier at "i Nordlandene ingen landeveier er eller kunne bli", da menes herved en strekning av landevei som kunne gjøre reiser og transporter til lands i en viss veilengde.

 

At man har kommunikasjonsveier over et og annet eide som kan lette reisen fra en fjord til en annen .... kan ikke forandre denne setning.

 

Ved Ågård i Namdalens fogderi opphører landeveien og når man forlenger den til Namdalen da kan også dette anses for at være dens naturlige grense. Kysten er aldeles uskikket til anlegg av landeveier.

 

Naturen i Nordland var ikke til behag for G P Blom:

 

Helgeland er det for naturskjønnhet mest blottede distrikt i Nordlandene, når unntas Lofoten, hvor tanken om naturskjønnhet ikke kan oppstå uten som savn. Det er hermed ikke sagt at Helgeland aldeles ingen smukke egne skulde have, men de ere få.(Side 69)

 

Lofoten er så blottet for naturskjønnhet som vel mulig. De steile høye klipper går like ned i havet og later kun sjelden plass til et enslig hus.(Side 77)

 

Langs kysten og på små øyer og holmer ligger handelssteder eller, som de her kalles, gjestgiverier og handels- og borgerleier, for det meste vel bebyggede steder men hvis hele ynde består i fjell, sjø og fisk.

 

Hvilket av disse steder der er det smukkeste, kan ikke bli spørsmål om, men det styggeste er unegtelig Sund i Flakstad sogn. Det ligger på en naken klippe ved en snever men av skjær og øyer innelukket havn, som neppe levner tomt til husene, og over disse henger en brat fjellvegg som truer med å styrte inn på og bedekke både dem og havnen.(Side 78)

 

I hvor stygg Lofotens østre kyst er, så overtreffes den dog i råhet av den vestre, hvor dessuten de harde vest- og nordveststormene raser med større heftighet enn på østkysten som beskyttes derimot av de høye fjell.

 

Menneskene i Tromsø gjorde inntrykk på G P Blom og han forteller om dette på side 295/296:

 

Omgangstonen i Tromsø er dannet og behagelig; thi foruten at det boe mange dannede folk, giver den jevnlige omgang med fremmede anledning til selskapstonens forfinelse. Jeg var ved min tilbakekomst nordfra på et ball i Tromsø, og fant alt særdeles behagelig. Selskapet der var tallrigt, bestod av stedets innvånere, og en del engelske og tyske reisende. Firstemmig musikk, det smukke og rommelige lokale i kjøpmann Ebeltofts velindrettede hus, den venskapelige og dannede omgangstone, den almindelige og ei over sin grense drevne munterhet levnet endog den kresneste utlending intet at ønske, og intet minnet om det høye nord, uten den påfallende omstendighet, at vi skjønt det var natten imellom 30te og 31te juli, danset den hele natt uten lys og uten å savne det.

 

G P Blom gjorde seg også tanker om nordlendingenes karaktertrekk og forteller på side 308 ff.:

 

Når jeg fremsetter min mening om nordlendingenes karakter, seder, økonomi etc., da skjer dette ikke blott etter det inntrykk de har gjort på meg, men tillige etter de etterretninger jeg hos pålitelige og sindige folk i egnen har innhentet.

 

Ved uttrykket "nordlendingen" forstår jeg her kun den simple, arbeidende klasse eller den der egentlig utgjør folket; thi de mere dannede er overalt hinnanen mere like og dannelsen, som den jevner stand og vilkår, så opphever den også for en stor del individualiteten.

 

Når man sier at nordlendingene er et godmodig folk, da har man visst rett; men det turde være uavgjort om det bør forståes i positiv eller negativ forstand. Nordlendingen er fisker og som alle sådanne temmelig indolent.

 

Det er en erkjent sak at nordlendingen er såre fredelig, og at man endog i vinterfiskeriet hvor så mange tusen forsamle seg til felles mål og dog med særskilt interesse, sjelden eller aldri hører slagsmål og uenighet. Noen vil tilskrive dette nordlendingens mangel på mot, andre hans naturlige godmodighet.

 

 

 

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen