Cora Sandel - Alberte

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

CORA SANDEL – ALBERTE

Cora Sandels trilogi om Alberte - Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939) - blir sett på som et hovedverk i norsk litteratur. Cora Sandel er et pseudonym for forfatteren Sara Cecilia Görvell Fabricius født 20.desember 1880, død 3.april 1974. Hennes forfatterskap regnes som et av de sentrale norske forfatterskap på 1900-tallet, og er gjort til gjenstand for mye forskning hvor også forholdet mellom forfatteren og Alberte er belyst.

 

Sara Fabricius skal ha levd et stille og tilbaketrukket liv og Janneken Øverland skriver i sin biografi på side 107:

 

”For Sara var og ble en beskjeden person. ”(…) uhelbredelig sjenert etter min oppvekst på Tromsø”, sa hun selv senere.”

 

Et vesentlig trekk ved Alberte slik hun er skildret, er rødmingen. Neppe noen annen forfatter har skildret fenomenet rødming og rødmingens sosialt invalidiserende virkning med slik innsikt som Cora Sandel/Sara Fabricius.

 

Dette fremgår en rekke steder i Alberte og Jakob. I Den Norske Bokklubbens utgave fra 1976 på

 

side 11:

”Hun rekker forsiktig koppen sin frem, og fru Selmer skjenker uten å se på henne. Først når hetten er anbrakt over kannen igjen, ser de på hverandre, fru Selmer med et resignert, alt oppgivende blikk, som skyter Alberte i senk. Hun blir rød og stiv, hendene skjelver. Hun er våpenløs alt i første trefning og tør ikke be om mer kaffe. Bare Jakob ville komme.”

 

side16:

”Alberte hilser stivt og bundet og skynder seg forbi. Har han nylig vært forgjeves på kjøkkendøren med regninger, blir hun litt rød og het.

 

Men det ses vel ikke i dunkelheten. Hun har lett for å rødme, det er en av hennes ulykker, og hun er takknemlig for hver gang hun slipper ubemerket fra det. Det er mennesker hun rødmer for, alltid og fremdeles, bare fordi hun av en eller annen ufattelig grunn engang har gjort det. Er det utvei til det, går hun uforferdet hvilken som helst omvei for å unngå dem.”

 

side 17:

”Plutselig kjenner hun hjertet stanse. Borte i gaten toner sakfører Bergan frem. Den store, tunge, litt duvende silhuetten hans er ikke til å ta feil av. Han er en av dem hun rødmer verst for, av dem hun synker til bunns for, flammende rød og stiv.

 

Av hvilken grunn må gud og fru Selmer vite. For Alberte er ingenlunde forelsket i sakfører Bergan, ja hun ville med ytterste redsel se ham fremstille seg som frier. Men tanken på at man muligens kan mistenke henne for å være det, og at fru Selmer kanskje skulle bli oppmuntrende i øynene, om hun var det, er nok, mer enn nok.”

 

side 20:

”Hun ler åndsfraværende til noe Beda forteller, og fru Buck roper: Nei, men titta på Alberte, så trevlig hon ser ut, när hon skrattar. Kan du säga meg varför du jämt är så allvarlig Alberte – skratta min flicka.

 

Alberte blir rød, men trøster seg med at lyset også er rødt. Hun trekker seg for en stund inn i seg selv igjen. Et av hennes ømme punkter er berørt. Hun hører ofte det samme hjemme, om enn i andre ordelag.”

 

side 44/45:

”Du må si fra når det er noen vi kjenner, Alberte –

Alberte hilser avmålt og bundet. Hun hakker litt tenner, som alltid når hun ikke går fort nok, fingrer og tær verker av kulde. Men hun frykter ikke sin egen rødme i denne belysningen, og det er et visst spennende behag i å gå her og møte alle mennesker og kjenne seg sikker for dem. Skulle så galt hende at man ble tiltalt og stanset, gjør det ikke så meget når pappa er med.”

 

side 46:

”Sakfører Bergan –

I lykteskinn og blant så mange mennesker er katastrofen mindre for Alberte. Hun konstaterer med stolthet at hun bare dirrer litt idet han passerer. Men da hun oppdager at mamma og en del andre damer står nedenfor trappen til Isbjørnen og ser efter ham, skyller blodbølgen opp i ansiktet på henne.”

 

side 55:

”Det var da påfallende hvor Jakob var tidlig ute i dag, ytrer mamma, idet hun rekker Alberte koppen. …. Jeg forstår ikke hva han skal av sted så tidlig for.

 

Nei, jeg forstår det ikke heller, svarer Alberte og blir flammende rød helt opp i håret.

 

Det er også påfallende hvor du blir rød, fortsetter fru Selmer. Hennes øyne slipper nå ikke Alberte, og hennes munn har et sarkastisk uttrykk: Skjuler dere noe for meg? ……

 

Nei da, mamma, sier hun, men hånden hennes skjelver, så hun må sette koppen fra seg, og hennes blikk er stivt og glir unna for mammas.”

 

side 64:

”Men opptre og ta til orde, det er hva Alberte ikke kan. Hun har engang for alle en skrekk i livet for det muntlige, en ubotelig angst for diskusjon og forklaringer. Hun blir rød og går til bunns, taper tråden og kommer lett til å si noe helt annet enn det hun tenkte.”

 

side 71:

”Den forferdelige halspynten!

Den er av silketyll og grønn, puffet opp i brusende løkker på et stivt underlag, som skjærer under ørene og i halsgropen. Den er altfor høy, og Alberte konstaterer med sorg at hennes ansiktsrødme, som ellers stiger og faller, nå engang for alle blir der oppe, holdt på plass av det nye torturredskapet.

-------

Hun rører ikke hodet hverken til høyre eller venstre. Når noen taler til henne, dreier hun på hele overkroppen og blir enda rødere i det opphetede ansiktet sitt. Fru Selmer finner tid eller annen leilighet til å kaste et forurettet, alt oppgivende blikk på henne – ja, fru Selmer lukker øynene som for å slippe synet. Alberte er håpløsere, dypere under all kritikk enn noensinne.”

 

side 75:

”Amtmanninnen siterer morsomme ting fra brevene, så retter hun stanglorgnetten mot Alberte: Ja, du hører vel fra dem du også av og til –

 

Av og til så – Alberte blir enda rødere enn hun er i forveien. Det er en ulykke å bli gjenstand for den alminnelige oppmerksomhet. Hun svarer kort og sjenert på et par spørsmål og holder som hypnotisert øynene i mammas, som hviler på henne med uforstilt mishag. Bevisstheten om å være ikke begavet, ikke pen, ikke morsom og søt, ikke i Kristiania, ingenting, lammer henne. Det later til at det er hennes egen skyld.”

 

side 84:

”Alberte løfter i plutselig selvforglemmelse hendene prøvende mot lyset for å kjenne om det er noen varme i det. Fullmektigen blir glad over å finne noe å si. Han smiler og ryster på hodet: Ånei frøken, det er nok for tidlig. Alberte rødmer som var hun grepet i noe galt.”

 

side 98:

”Unnskyld frøken, det var så visst ikke med vilje, sier en brydd sjenert stemme. Alberte ser opp. Det er telegrafist Weydemann. Han er aldeles rød helt oppunder det tynne, lyse håret, og det rykker nervøst i de store hendene hans i hvite bomullshansker.

 

Det gjør ingenting, svarer Alberte så utvunget og elskverdig hun på noen måte kan, og blir rød hun også.”

 

side 99:

”Det er Cedolf! Som ser ned på henne og smiler og bukker en gang til, blåøyet og brun og uforskammet bråvakker..

 

Alt blodet farer Alberte til hodet. Dette er visst en fornærmelse. Men hun har danset med Weydemann.”

 

side 120:

”Tonen er ikke aldeles fri for sarkasme: Du er flink til at skjule ting for din mor, min kompliment, sier hun. Alberte er rød og stiv. Går til bunns for mamma, som hun pleier.”

 

side 142:

”Så vender Fredrik seg, og øynene møter Albertes. Han retter på lorgnetten med det samme.

 

Dirrende, med et stivt og blankt blikk, som var hun grepet i noe galt, holder Alberte et øyeblikk øynene i hans. Rødmen skyller uten nåde over henne.

 

----

Da er Fredrik med ett på siden av henne: Aldri så jeg noen så alvorlig, sier han smilende: eller så taus. Sier De virkelig aldri noenting, De frøken Selmer.

 

Alberte svarer ikke. Hun blir stående, som for å vente på noen av de andre, vender seg bort, stiv og rød.”

 

side 151:

”Hør, sier han: Ja, jeg har spurt Dem om det før – sier De virkelig aldri noenting av egen drift?

 

Å, av og til så, svarer Alberte unnvikende og enda dummere, riktig tosket. Den ene dumheten drar visst den andre etter seg.

-----

Nå lo De iallfall, sier han: det kledde Dem.

 

Alberte blir sprutrød.”

 

side 152:

”Fredrik ser fremdeles inn i ilden: De toneangivende her i all ære, sier han: men hva har dere utover den banaleste selskapelighet?

 

Da strømmer blodet Alberte til hodet igjen, og som sedvanlig sier hun noe galt, sier det utfordrende og med et utfordrende kast med nakken: vi har kortspill og toddi –

----

Alberte sitter der i sitt elende. Himmelen må vite hvor ordene kommer fra for henne. De er ikke hennes. Det er fremmede og dumme ord hun skjuler seg bak. Hennes kommer aldri til verden, de dør ufødte eller visner på tungen og fødes forvrengte. Vanfør er hun, har ikke talens bruk, omkommer av stumhet.”

 

Norsk Helseinformatikk har denne beskrivelse av rødming som fenomen og lidelse:

 

"Rødming er vanlig og forekomsten synes å være nokså lik blant kvinner og menn. Likevel opptrer rødming forholdsvis sjelden hos de fleste av oss. Men hos noen mennesker er rødming så uttalt at det blir en plage, som endogtil kan være ødeleggende sosialt og i yrkessammenheng. Ubehaget fra rødmingen kan føre til at vedkommende unngår å møte andre mennesker, selv venner. I noen tilfeller er rødming en del av angstlidelsen sosial fobi."

 

Rødming som fenomen og lidelse var lite kjent eller beskrevet i faglitteraturen da Fabricius skrev sine bøker om Alberte. Nestor i norsk psykologi, Harald Schelderup, omtaler rødming i sin bok ”Nevrosene og den nevrotiske karakter” (Gyldendal 1940). Han gjengir noen pasienthistorier:

 

En arbeidsløs kontorist:

”Det er vanskelig å nevne alle symptomene. Hjertebanken og engstelse i alle tilfelle det gjelder noe, smått eller stort, bagateller eller ikke, samt sjenerthet som grenser til folkeskyhet ledsaget av blodstrømninger til hode og sterkt svettende hender.”

 

En fisker fra Nordland:

”Jeg er fryktelig nervøs og sjenert, når jeg skal snakke med noen blir jeg rød i ansiktet og sveden perler fram over hele ansiktet og hendene, ja så å si over hele kroppen, og så får jeg hodepine og blir svimmel og jeg tør ikke se den i øinene som jeg snakker med.”

 

Og Schjelderup skriver:

 

”Særlig plagsom er ofte den nevrotiske rødmen i bestemte situasjoner, erythriofobien.

Stekel skriver i sitt store verk om de nervøse angsttilstander om de pasienter som i særlig grad lider av denne angst for å rødme (og svette):

 

Angsten for å rødme gjør dem menneskesky; de blir særlinger, einstøinger --- mangt et gåtefullt selvmord kan gå tilbake på angsten for å rødme. Bare sjelelægene kjenner de navnløse kvaler, som disse syke lider under.”

 

Den første som utførlig beskrev rødming som fenomen og lidelse var Charles Darwin. I boka om Emosjonelle uttrykk fra 1872 skriver han at ”rødming er det mest særegne og det mest menneskelige av alle uttrykk” og at ”rødming får rødmeren til å lide og betrakteren til å føle ubehag, uten å være av den minste nytte for noen av dem”.

 

Alberte har alle kjennetegnene til en person som lider av ekstrem ansiktsrødme. Så innsiktsfullt kunne ikke Cora Sandel skrive uten egen erfaring. Rødmingen har antakelig vært avgjørende for hennes livsløp men har ikke hittil vært omtalt i litteraturen om henne.

 

I 1899 reiste Cora Sandel til Oslo og gikk et halvt år på Harriet Backers malerskole. I 1905 reiste hun til Paris og fortsatte sin malerutdannelse på Academie Colarossi med Christian Krohg som lærer. I 1912/13 malte hun to selvportrett som viser at hun hadde blussende røde kinn.

 

 

 

Foto fra katalog "Kvinnelige pionerer fra nord" NNKM 1997

Charles Darwin var en stille og beskjeden mann. Et personlighetstrekk hos han var at han var redd for å provosere andre. Derfor stilte han aldri opp til debatt offentlig og han vegret seg lenge for å publisere sin forskning.

 

Darwin sammenfattet noen sentrale trekk ved fenomenet rødming og de samsvarer godt med Cora Sandels skildring av Alberte:

 

"Tendensen til å rødme er arvelig. I de fleste tilfeller er ansikt, ører og nakke de eneste delene som rødmer.

 

Mimikk og fakter som følger med rødming: Under en følelse av skam er det et sterkt ønske om å gjemme seg. Vi vender bort hele kroppen, spesielt ansiktet, som vi bestreber oss på en eller annen måte å skjule. En skamfull person kan neppe tåle å møte blikket til de tilstedeværende slik at han nesten alltid slår ned øynene eller ser på skrå.

 

Forvirring i sinnet: De fleste personer som rødmer intenst, opplever mental forvirring. Personer i denne tilstanden mister åndsnærværelsen og uttaler upassende bemerkninger. De er ofte svært ulykkelige, stammer, og gjør klossete bevegelser eller rare grimaser.

 

Det faktum at rødming kan bli utløst i absolutt ensomhet synes å stå i motsetning til den oppfatning som er fremsatt, nemlig at tilbøyeligheten opprinnelig oppsto av å tenke på hva andre synes om oss. Men når rødming er utløst i ensomhet, er årsaken nesten alltid andres tanker om oss - handlinger gjort i deres nærvær, eller mistenkt av dem, eller igjen når vi reflekterer over hva andre ville ha tenkt om oss hvis de hadde kjent til handlingen.

Det er tilstrekkelig å stirre hardt på noen personer for å få dem til å rødme, - "forklar dette den som kan."

Rødming avhenger i alle tilfeller av samme prinsipp, og dette prinsippet er følsomhet for vurderinger, mer spesielt for nedvurdering fra andre, primært i forhold til vårt personlige utseende, særlig av våre ansikter."

 

 

 

Mars 2011

 

 

Av Jan Dagfinn Monssen

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen