Bønder bygger båter

Jan Dagfinn Monssen

Lokalhistorie

Bønder bygger båter

 

Rognan innerst i Saltdalsfjorden er kjent over hele Nord-Norge som stedet hvor fartøyer bygges og repareres. Småskipsbyggingen har urgamle tradisjoner her, for hundrevis av år siden stod folk og bygde båter i små skur nede i fjæra i Rognan. Om denne virksomheten som selv i dag har like mye av husflid som av industri, forteller ”Aktuell” medarbeidere Jostein Nyhamar (tekst) og Sverre A.Børretzen (foto) i denne reportasjon.

 

I Saltdal i Nordland har de fleste bøndene en båt i vedskjulet, på låven eller i et skur for seg selv, og denne båten bygger de på når det faller seg slik mellom onner og i de mørke høst- og vinterdager når arbeidet med gardsbruket ikke stjeler så mange timene. Underlig er det hvor sterk tradisjonens makt kan være i en bygd og hvordan et engang innlagt yrke kan gå i arv fra generasjon til generasjon, selv der hvor de naturlige forholdene ikke er de beste. I Selbu strikker for eksempel hele bygda strømper, i Saltdal er det båtbygging som er den store hjemmeindustrien. Og disse båtene, som så å si er laget på husflidsbasis, er ingenlunde små båter, men tvert imot høyst virkelige fiskebåter som tøffer omkring på feltene i hele Nord-Norge. Det er ikke uvanlig i Saltdal å finne folk i arbeid på tredve fots småskøyter i et skur ved siden av låven.

 

Hovedsenteret for båtbyggervirksomheten i Saltdal er det vesle tettbygde stedet Rognan som har den fordelen at det ligger ved fjorden. Mens de båtene som bygges oppetter dalen, må fraktes på lastebil ned til sjøen, kan båtbyggerne på Rognan la skøytene gli direkte ned fra slippen.

 

I Rognan har det vært bygd båter på stranda lenger enn folk vet av, og faktisk ser det ut til at de den dag i dag delvis bygges i de samme skjulene som for århundrer siden. Der nede ved sjøkanten stod kyndige menn og bygde båter den gang fiskebåten ikke hadde dekk og båtene ble drevet fram med årer, i dag står deres etterkommere og lager med den største selvfølgelighet svære 100 fots skøyter, komplett med motor, ekkolodd og radiotelefon. I gamle dager, fortelles det, slo saltdalingene to fluer i ett smekk. Da bygde de om våren og høsten båter som de så dro til Lofoten med og rodde fiske. Når sesongen var over, solgte de båtene og reiste hjem og begynte på en ny båt, og med den gjentok de samme operasjon året etter.

 

Nå er fisket blitt så spesialisert at sånt ikke er mulig lenger, og bøndene og småbrukerne i Saltdal innskrenker seg stort sett til å være båtleverandører.

 

En meget vesentlig del av den nord-norske fiskerflåten er bygd i Saltdal, hvor det meste av reparasjonene og overhalingene av de samme skøytene blir foretatt. I årene etter krigen er det i Rognan bygd atskillig over hundre nye større skøyter, i tillegg kommer så en hel drøss mindre sjarker og motorbåter som er blitt til oppe i dalen. I samme tidsrom er mangfoldige hundre båter blitt reparert, flere av dem så grundig at det ikke var stort mer enn et par planker igjen av det gamle skroget. Slike reparasjoner var visstnok særlig vanlige i den tiden det krevdes byggetillatelse for å gå i gang med nybygginger.

 

Rognan, småskipsbyggingens hovedsentrum i Nord-Norge, er et sted som virkelig er breddfullt av sjarm. Det ligger lunt til for enden av fjorden, med ansiktet mot sjøen, omgitt av fjell på to sider og så med selve dalen i ryggen.

 

Rognanfjæra (Akvarell av Monrad Pedersen)

Hele stedet består stort sett av en gate som går parallelt med stranda, og langs den har så husene klumpet seg sammen slik de har for vane på plasser ved sjøen, tett opptil hverandre, som for å gi hverandre støtte når vinden blir for barsk, kanskje også for å dele varme med hverandre når vinterlige kuldegrader blir altfor sure og bitende. Det er hus som har hjemstavsrett i dette landskapet, i naturen som omgir dem. Langs strandkanten står utgamle, torvtekte buer med frodig vegetasjon på sine svalryggede tak, med bulnende og morkne tømmervegger, noen litt foroverlutet som oldinger på sakte vandring med stokken i hånden, andre tilbakelent, som for å ta av for en sterk vind bakfra. Der står de nå, i sin aldersstegne verdighet, holder seg oppe i seig tross og vitner stillfarende om båtbyggingens tradisjoner i Rognan. De ble reist en gang i en svunnen tid for å gi båtbyggeren og hans hjelpere ly mot vind og vær, og åpner du litt på de hengslede dørene deres, vil du den dag i dag finne en båt under bygging i de fleste av skjulene.

 

Bevares vel, det finnes moderne maskiner på Rognan, fine arbeidsbesparende elektriske sager og høvlemaskiner, og et par av bedriftene er temmelig store også, med en arbeidsstokk på 50 – 60 mann hver. Men hele virksomheten har likevel mer karakteren av husflid enn av moderne industri. Her finnes ingen sirener som tuter folkene til arbeid eller middagspause, ingen stempelklokker som registrerer når noen kommer eller går, alt går i stillferdig jevnt flyt av seg selv. Disponentene på de to største bedriftene farer selv omkring i arbeidsbukse med tommestokk og målebånd i baklomma, gir en hjelpende hånd når en planke skal løftes eller skjæres til og har hård arbeidshud i håndflata som alle de andre.

 

Ennå er treskipsbygging ført og fremst et håndverk, og det det spørs om, er stadig de gamle håndverkeregenskapene, støhet på labben og et godt øyemål. Man rusler rundt og ser på arbeiderne og frapperes av den suverene måten de for eksempel bruker øksa på. Uten å blunke teljer de av en stevn med øksa til de får den som de syns det passer, har de bruk for et mål, legger de oftest hodet bakover, myser med øynene og besegler så med et nikk sin faste, uuttalte overbevisning om at sånn og sånn må det være. Det kan vel hende at denne tilliten til ens eget øyemåls fortreffelighet en sjelden gang kan vise seg å være forfeilet, men i så fall blir ingen mer overrasket enn de selv.

 

Den meste kurante størrelsen på de båtene som bygges av de to store bedriftene på Rognan, er skøyter på 50 – 70 fot, en sjelden gang settes det på vannet noen som er 100 fot og vel det. Tendensen har i de siste årene gått i retning av stadig større båter – nota har fått sitt gjennombrudd i Lofoten, og de fiskere som bygger i dag, prøver å få skøyta såpass stor at det kan bli plass til den. Forresten har det vært mindre nybygninger i det siste, det er blitt dyrt å bygge båter også. En 65 fots skøyte med komplett utstyr, innbefattet ekkolodd og radio, kommer i dag på ca 230 000 kroner. Det kan være en drøy kapital å reise.

 

Ved siden av de to ledende båtbyggeriene finnes det altså langs hele stranda en hel rekke mindre foretagender, nærmest folk som driver for seg selv med en mann eller to til hjelp. Det sier seg selv at de ikke er konkurransedyktige når det gjelder større båt-typer, de holder seg til de mindre fartøyene, sjarker, åpne motorbåter, robåter, og de ser med sinnsro på utviklingen, for de vet at hvordan det enn går med småskipsbyggingen, om tre vil bli avløst av jern og stål som de viktigste byggematerialer, de båtene de bygger, vil det alltid være behov for.

 

Apropos materialer: Storparten av det tømmeret som brukes til båtbyggingen i Rognan og bygda for øvrig, er hogd i Saltdals egne furuskoger. Så også i det stykket er saltdalsbåtene virkelig et hundre prosent hjemmeindustriprodukt.

 

Jostein Nyhamar (Aktuell nr 21, 20.oktober 1953)

 

 

_______________________________________________________________________

Jan Dagfinn Monssen